Verken sykepleiere eller andre kan lukte en urinveisinfeksjon

Bakterier i urinen er vanlig, særlig blant eldre. Dette kalles asymptomatisk bakteriuri. Ulike bakterietyper har ulik lukt, slik overlege Bratt beskriver i artikkelen « Sykepleiere kan lukte urinveisinfeksjon » på forskning.no.

Luktesansen er viktig for alle mennesker, og de fleste er i stand til å kjenne lukten av urin. Dersom urinen blir konsentrert eller står lenge i blæren, kan lukten bli mer intens. Urinlukt kan være ubehagelig. Lukten bekjempes effektivt med såpe og vann.

Bakteriell infeksjon i urinblæren behandles med antibiotika. Myten om at pleiepersonell kan lukte seg fram til pasienter med urinveisinfeksjon, bidrar sannsynligvis til feil bruk av urinveisantibiotika.

Symptomer på blærekatarr

Resistente bakterier er et stort folkehelseproblem. Det er en klar sammenheng mellom forbruk av antibiotika og forekomsten av bakterier som har utvidet resistens mot antibiotika.

Derfor la regjeringen fram sin handlingsplan mot antibiotikaresistens i 2015. Målet er å redusere forbruket av antibiotika i helsetjenesten med 30 prosent innen 2020.

Vanlige symptomer på infeksjon i urinblæren (blærekatarr) er hyppig vannlating, svie, økt vannlatingstrang og smerte over blæreområdet. Det er disse symptomene det bør legges vekt på når diagnosen blærekatarr skal stilles. Endring i urinlukt eller utseende gir lite tilleggsinformasjon.

Asymptomatisk bakteriuri

Bakterier finnes på huden, i munnhulen og i tarmen. Dette kalles kroppens normalflora. Disse bakteriene er svært viktige for oss og bidrar blant annet til at fremmede bakterier ikke så lett kan slå seg ned og formere seg på huden eller i tarmen.

Det finnes et stort antall bakterier, og de fleste har undergrupper med ulik evne til å framkalle sykdom. Når bakterier slår seg ned i sår på huden eller i urinblæren uten at det er tegn til infeksjon, kalles det kolonisering.

Når urinblæren blir kolonisert med bakterier som ikke gir infeksjon i urinveiene, kalles det asymptomatisk bakteriuri. Dette kan gi en spesiell lukt fra urinen som ikke er et tegn på infeksjon.

Det er bred enighet om at asymptomatisk bakteriuri ikke skal behandles. Slik behandling har vist at særlig eldre får flere bivirkninger, og ved en senere infeksjon er det mer resistente bakterier.

En sannsynlig årsak til dette er at antibiotika dreper bakterier som har kolonisert urinblæren, og andre bakterier som gir infeksjon i blæren, slipper inn.

Urintester

Urinstrimmelundersøkelse kan ikke skille mellom infeksjon og asymptomatisk bakteriuri, og oppimot halvparten av skrøpelige eldre har denne tilstanden. Derfor er en positiv test nærmest verdiløs i denne pasientgruppen.

Anbefalingen er at en urinstrimmeltest blir utført når pasienten har symptomer fra urinveiene og legen har berettiget mistanke om at dette skyldes en bakteriell infeksjon.

Dersom urintesten da er negativ, er det stor sannsynlighet for at pasienten ikke har infeksjon i urinveiene.

Neglisjert kunnskap

I mer enn 40 år har kunnskapen om asymptomatisk bakteriuri vært tilgjengelig. Det har vært utført mye god forskning på området.

Den svenske forskeren Per Sundvall har laget en brosjyre for svenske STRAMA. Brosjyren er oversatt til norsk av Antibiotikasenteret for primærmedisin og har fått tittelen « Det er vanlig at eldre mennesker har bakterier i urinen ».

Brosjyren er laget for eldre mennesker og deres pårørende, men det er viktig at alt helsepersonell kjenner til innholdet.

Vi må alle bidra til at kunnskapen om asymptomatisk bakteriuri blir kjent. Da kan vi nå det målet som er satt for reduksjon av antibiotika i helsetjenesten.

Myter i forskningen

På nettstedet forskning.no finner vi artikkelen « Vil ta livet av myter og tvilsomme teorier i forskningen ». Her sier filosof Kåre Letrud ved Høgskolen i Innlandet: «Enkelte myter har overlevd i akademia i tiår etter tiår, noen til og med i over hundre år.»

Han har sammen med hovedbibliotekar Sigbjørn Hernes sett på hvilke mekanismer som gjør mytene seiglivede. Deres teori er at forskningsartiklene ikke blir lest godt nok.

Når sitater fra informanter i Ihlebæk s forskning blir slått opp som forskningsfunn, er også det med på å holde liv i mytene.