Jeg har valgt å skifte yrke

Jeg vil utdype hovedårsaken til at jeg velger å slutte i jobben min i håp om endring selv om jeg har forstått at dette gjerne er i overkant optimistisk.

Stadig vekk får jeg høre at sykepleieryrket er for dårlig betalt, for lite verdsatt og at folk av den grunn velger å forlate yrket. Dette stemmer nok for mange, men det er likevel ikke årsaken til at jeg personlig velger å slutte. Årsaken er organiseringen av helsevesenet, altså New public management.

Omdiskutert modell

New public management (NPM) er allerede en omdiskutert modell. Likevel velger jeg å si noen ord om den. Samtidig vil jeg presisere at det er store forskjeller i hvordan sykepleiere, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten rammes av NPM. Denne styringsformen er ikke en klart avgrenset modell.

NPM er et sett styringsteknikker som er ment å gi mer styring med og øke produktiviteten i offentlig styringstjeneste. Det markedsliberalistiske helsevesenet er i stor grad preget av budsjetter og pengesparing som et resultat av modellen. Det dreier seg om, blant annet, effektiv ressursutnyttelse noe som ofte innebærer kostnadskutt og budsjettdisiplin.

Skjøre pasienter i skuddlinjen

Så hva har NPM å si for sykepleierne og sykepleierprofesjonen? Jeg jobber i dag på en lungemedisinsk avdeling med et høyt tempo og press. Det er i dag flere lungesyke mennesker enn det er plass til i systemet. Dette gjør at det kun er de mest skrøpelige og marginale pasientene som får plass på vår avdeling.

Det er disse pasientene som står i skuddilden for styringsformen, og det er her styringsmodellen svikter på områdene som omhandler pasientene. Det er et stadig press om frigjøring av sengeplasser som fører til et høyt antall svingdørspasienter. Dette er først og fremst uheldig for pasientene, men også for økonomien som styringsmodellen ironisk nok skulle forbedre.

Tids- og pengepress dominerer

Jeg – som sykepleier – føler meg fanget. Jeg føler meg fanget i et system der forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet må vike til fordel for tid og penger. Tidspresset til sykepleierne er heller ikke til å spøke med. Og det går hardt utover kvaliteten på pleien som utføres og forsvarligheten i arbeidet.

Det diskuteres daglig blant sykepleiere, ledere og politikere at lønnen må økes for å gjøre yrket mer attraktivt og for å holde på dem som allerede har utdannet seg som sykepleiere. Jeg har til nå sett meg lei av diskusjonen.

Systemet bør endres

Det er nytteløst å forvente lønn på nivå med ingeniører og flygeledere når en er utdannet som sykepleier. Skal vi sammenlikne lønn, må vi sammenlikne oss med yrkesgrupper som har lik utdanningslengde og nivå, herunder for eksempel sosionomer og barnevern- eller familievernmedarbeidere.

Ser vi på disse tallene er det ikke store forskjellene det er snakk om, men vi hører likevel ikke stadige rop om hjelp fra disse yrkesgruppene. Min opplevelse er at det er systemet – som bestemmer arbeidsforholdene – som bør endres, ikke bare lønnen.

Koster mye og fungerer litt dårligere

Jeg vil avslutte med evalueringen av NPM i England hvor Christopher Hood og Ruth Dixon skriver om arbeidet i boken «A Government That worked better and cost less? Evaluating three decades of reform and change in UK Central government». Boken ble utgitt av Oxford University Press i 2015. Konklusjonen er at styringsmodellen har oppnådd relativt lite – det koster litt mer og fungerer litt dårligere.

De utfordringene vi står ovenfor nå krever diskusjon, og det er ulike oppfatninger av hva som er veien mot en løsning. Jeg mener at før vi diskuterer høyere lønn for sykepleiere, må vi diskutere hvorfor sykepleiere ber om høyere lønn. Dessverre blir det ofte slik Erna Solberg engang sa; «Går du inn for endring, da blir det bråk!».