Barn og unge gir råd til helsesykepleiere i fersk rapport
Karsten og Mathilde er to av de 900 barna og ungdommene som har bidratt med råd til helsesykepleierne.
Forandringsfabrikken har spurt 900 barn og unge på skoler rundt om i landet om hva som skal til for at de skal tørre, og ønske, å gå til helsesykepleier og snakke.
Forandringsfabrikken, som er en ideell stiftelse, har de siste ti årene jobbet for å hente inn erfaringer og råd fra barn om hvordan de selv opplever å møte skole, psykisk helsehjelp, barnevern, politi, Nav, rettsvesen og kriminalomsorg.
Nå har turen altså kommet til helsesykepleierne.
Hva gjør det trygt?
Barn fra 16 skoler i ni byer har bidratt i undersøkelsen, som ble gjennomført i klasser og på trinn, i grupper på mellom 10 og 50 barn.
692 av barna var mellom 10 og 16 år, og 208 ungdommer var mellom 16 og 20 år. Det ble også tatt ut noen mindre grupper som gikk mer i dybden på spørsmålene.
Spørsmålene som ble stilt var:
- Hvordan må helsesykepleier være?
- Hva må helsesykepleier gjøre og ikke gjøre for at du skal kunne snakke om det som er viktig eller vanskelig for deg?
- Hva må helsesykepleiere gjøre når de skal samarbeide med foreldre?
- Hva må helsesykepleiere gjøre for at det skal være trygt for barn å gå i møter?
Samtalene er oppsummert i den ferske rapporten «Snakke snilt», som ble lansert i forrige uke.
Dette ønsker barna i rapporten:
Svarene fra de 900 bidragsyterne er oppsummert i disse punktene om hvordan helsesykepleier må være, og hva helsesykepleier må gjøre, for at barna og ungdommene skal kunne snakke om det som er vanskelig (hele rapporten ligger her) :
- Snakke snilt
- Være glad i barn
- Kunne lytte
- Ville forstå
- Være åpen og ikke dømmende
- Vise følelser
- Tåle å ta imot
- Gi oss info om hvem helsesykepleieren er og hva de kan hjelpe med
- Være der vi er
- Smile og si hei
- Bli litt kjent
- Ta oss på alvor
- Ikke si ting videre uten å avtale det med barnet først
- Ta oss med når dere skriver om oss for at det skal bli trygt for oss
- Gi tid og tålmodighet
- Gjøre det koselig, for at det skal bli tryggere for oss å snakke
- Avtale med oss før dere samarbeider med andre voksne og ha oss som nærmeste samarbeidspartner
- Gi oss nok informasjon før møter
- Lage møtene trygge
- Ta alltid med stemmen vår i møter
Hører på stemmen
Nettopp tittelen på rapporten er det første og viktigste rådet fra de unge: Helsesykepleiere må være snille i måten de møter barn på. Helsesykepleier må snakke snilt.
Men hvordan snakker man snilt? Og hvordan skal en helsesykepleier vite om de selv snakker snilt?
Disse spørsmålene ble diskutert da noen av barna som selv har bidratt til rapporten, presenterte innholdet under lanseringen på Forandringsfabrikken i forrige uke.
En av de unge bidragsyterne sa at det kan man veldig raskt høre på stemmen. Og det motsatte av å snakke snilt, er å snakke strengt. En av de unge som var til stede under lanseringen, sa at man også kan se det på øynene.
Mathilde, en av bidragsyterne til rapporten, foreslår at helsesykepleierne øver på akkurat dette for å være sikker på at det sitter. For ifølge rapporten er altså en snill måte å snakke på en av de viktigste faktorene som må være på plass for at barna skal dele det de har på hjertet.
Tillit
Mathilde sier også at helsesykepleiere helt i starten av en samtale må fortelle til alle barn at de kommer til å avtale med barnet dersom noe skal fortelles videre til andre voksne.
– Hvis ikke det gjøres, så blir det ikke trygt nok for barn å fortelle det viktigste eller vondeste de burde fortelle om. Når voksne forteller det et barn har sagt til andre voksne, over hodet på barnet, så mister barn tillit til de voksne, sier hun.
– Det er også viktig at man vet hva som blir skrevet ned av det man har sagt til helsesykepleier, sier Karsten, en annen av bidragsyterne som var med på lanseringen.
– Det kan oppleves som et tillitsbrudd når man ikke vet at helsesykepleier skriver, og man får høre det fra noen andre. Fokuset kan bli feil, og hjelpen kan bomme, hvis helsesykepleier ikke sjekker med barnet hva som er det viktigste å fokusere på i journalen, sier han.
Helsedirektoratet: En viktig rapport
– Dette er en viktig rapport. Det er en påminnelse fra barna og ungdommene om hvordan vi bør jobbe for å hjelpe dem. Vi vil gå gjennom våre nasjonale faglige retningslinjer og se om det er noe vi bør eller kan presisere ut fra tilbakemeldingene som er gitt her, sier Ellen Margrete Carlsen, avdelingsdirektør i avdeling barne- og ungdomshelse i Helsedirektoratet, i Helsedirektoratet.
– Kanskje kan vi også legge inn noe av det som barna peker på, som refleksjonsspørsmål i de nasjonale faglige retningslinjene, sier hun.
– Vil bli hørt på egne premisser
Hun viser til en Fafo-rapport, «Trøbbel i grenseflatene», som konkluderer med at det er tre ting som må være på plass for å få til et vellykket samarbeid rundt barn og unge som trenger hjelp:
Barnet/ungdommen må stå i sentrum. Hjelpen må komme tidlig. Og det må være et godt tverrfaglig samarbeid.
– En spesielt viktig tilbakemelding i rapporten fra barna og ungdommene, er det at de ønsker å bli hørt på egne premisser. Når det gjelder hva som skrives ned fra en samtale, så har helsesykepleier dokumentasjonsplikt. Det er da viktig å fortelle barnet: Dette skriver jeg, så de vet om det, sier Carlsen.
– Om man som helsesykepleier går videre med noe som har blitt fortalt i fortrolighet, er det viktig å sjekke at dette skjer i samarbeid med barnet eller ungdommen. Man skal ikke gå videre med noe uten at barna er informert, sier hun.
– I de tilfellene hvor helsesykepleier har meldeplikt til barnevernet, skal helsesykepleier så langt som mulig informere barnet om at «dette er så alvorlig at jeg er lovpålagt å gå videre med det».
Hun sier det også er viktig at barn og unge blir tatt med i tverrfaglige møter.
– Den som skal hjelpes, må få være aktører i eget liv, påpeker hun, og understreker at helsesykepleier som fagperson kan se ting barnet eller ungdommen selv ikke ser, og at det da er viktig å ha en dialog direkte med barnet/ungdommen og deres foreldre.
0 Kommentarer