Lønnsoppgjøret: – Kan vi snakke om balanse snart?

Kjell Werner skriver i Dagsavisen at det er noe usmakelig over Sykepleierforbundets begrunnelser knyttet til tariffoppgjør. Ifølge Fellesforbundets leder Jørn Eggum er ikke sykepleierne de som «sitter nederst ved bordet». Og Jan Inge Krossli skriver i Kommunal Rapport at Sykepleierforbundets uttalelser skjærer i ørene.

Det handler ikke om hvem som sitter øverst eller nederst. Vi står side ved side. Det handler ikke om hvordan Sykepleierforbundets uttalelser smaker eller klinger. Det handler strengt tatt ikke om sykepleierne i det hele tatt.

Det handler om gjensidighet mellom privat næring og offentlige tjenester. Sykepleierne er et nødvendig middel, bittert eller ustemt, som må tas på alvor for å sikre befolkningens helse og et sunt samfunn.

Fra helse til økonomi

Den 25. mars skrev jeg i Nordlys om å bruke pandemien til å lære av hverandre, om økt digital samhandling, om tillit og håp. Jeg ønsket meg mer verdsetting av hverandres bidrag, uansett sektor eller næring, samt et kollektivt ansvar for samfunnet vårt.

Tre måneder etter at pandemien for alvor traff Norge, har den offentlige debatten dreid fra helse til økonomi. Vi som samfunn har en unik mulighet til å gjøre oss bedre skodd når neste krise måtte ramme, men også slik at vi kan fortsette å søke muligheter for en enda bedre framtid.

Men en bedre framtid får vi ikke uten helsetjenester som er tilgjengelige for alle. Sykepleiere er nøkkelpersonell i helsetjenestene. Helsetjenestene eksisterer ikke uten et sunt næringsliv som sikrer kommunale og statlige inntekter.

Likevel fikk sykepleiere som ba om risikotillegg under koronapandemien, fortsatt høre at de burde tatt en annen utdanning eller søke seg annet arbeid.

Konstruert konflikt

I noens forståelse foregår verdiskapning kun i privat sektor, mens sykepleierne på sin side noen ganger kan høres ut som om vi er de eneste yrkesgruppene som gjør noe viktig for samfunnet.

Men at økt verdsetting av sykepleiere skal svekke Norges konkurransekraft, er en konstruert konflikt. Som økonomiprofessor Kalle Moene nylig skrev i todebattinnlegg i Dagens Næringsliv:

«Påstander om at privat sektor skaper verdier, mens offentlig sektor forbruker verdier, er direkte feil.» Og: «Nasjonale offentlig goder er avgjørende for verdens folk – og for privat og offentlig verdiskaping.» Gjensidig balanse, altså.

Rekruttere, mobilisere og beholde

Covid-19 har lært oss verdien av god beredskap – en beredskap som kan håndtere kriser og unngå unødig nedstengning av samfunnet, med de negative konsekvensene det har for blant annet økonomien. Beredskap handler om tilstrekkelig personell med riktig kompetanse og tilstrekkelig utstyr av nødvendig kvalitet.

Usmakelig eller bittert, men også privat næringsliv må ta inn over seg at nasjonen Norge mangler 6000 sykepleiere i dag, og at behovet er økende. Sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre er de yrkesgruppene i landet som det er størst mangel på, og som ordførere over hele landet beskriver som de yrkesgruppene som det er aller vanskeligst å rekruttere.

Det er et enormt behov for både å rekruttere, mobilisere og beholde sykepleiere. Dette vet de ansvarlige for sykehusene og de som har ansvaret for helse- og omsorgstjenestene i kommunene. De trenger verktøy for å rekruttere til sine tjenestesteder.

Likevel gjelder ikke markedsmekanismene for sykepleiernes lønn. Mangelen på markedstilpasset lønn er påfallende. Fortsatt slutter en av fem sykepleiere i løpet av de første ti årene i yrket.

Bør ikke skjære i ørene

Uten et sterkt offentlig helsetjenestesystem – uten sykepleiere – så må vi stenge ned samfunnet, med de alvorlige konsekvensene for privat næringsliv som vi har sett. Investering i sykepleiere betyr derfor større trygghet for at vi kan redusere kostnadene for samfunnet ved neste pandemi, pandemitopp eller krise.

Å diskutere lønn til sykepleiere, og til andre med kritiske samfunnsfunksjoner, er derfor ikke noe som bør skjære i ørene. Denne diskusjonen bør tas av flere enn Sykepleierforbundet, og den bør og må tas av arbeidsgivere, myndighetene og politikerne som befolkningen har valgt, og skal velge, for å ivareta oss som samfunn.

Vi kan ikke, på vegne av befolknings helse, diskutere tariffoppgjør uten at ansvarlige parter beregner de samfunnsøkonomiske konsekvensene på lang sikt og gjør tiltak i så måte.