Fra Moria til Kara Tepe: Livet her er svært hardt

Den nye flyktningleiren her på Lesvos heter Kara Tepe, som er tyrkisk og betyr «black hill».

Hvorfor dette navnet er valgt, og hvorfor de har valgt et tyrkisk navn, vet jeg ikke.

I leiren er det nå rundt 9300 flyktninger, og veldig mange av dem er barn.

Blant disse regner man at et sted mellom 500 og 1000 er covid-19-positive. De som tester positiv blir isolert på eget område med piggtrådgjerder rundt.

Helt avhengig av å få det de trenger

Livet i leiren er svært hardt.

De har et telt og ulltepper. De fleste har ikke noe underlag å ligge på, bortsett fra pappkartonger eller liknende. Teltene er satt opp på pukkunderlag.

Det er satt opp noen rør med vannkraner hvor de kan hente vann, og enkelte steder er det satt opp stikkontakter som de står i kø for å bruke. De fleste for å koke vann i vannkoker. De har ikke lov å lage bål, så dette er den eneste måten å få varm mat på.

Det deles ut mat hver dag klokken 17.00. Da er det lange køer for å få utdelt sin families dagsrasjon.

De får ikke forlate leiren når de vil, så de er helt avhengig av å få det de trenger her.

Vi har pasienter med kroniske lidelser som diabetes, astma, kols, hypertensjon, hypotyreose, nyresvikt, smerteproblematikk, prolaps ….

Mange har mareritt

Vi har pasienter med akutte tilstander som kutt og brudd.

Vi har pasienter med utslett, skabb, lus og abscesser.

Feber, forkjølelse, lungebetennelse og diaré.

Det er også en del psykiske problemer, posttraumatisk stressyndrom og angst, også blant barna. Mange har mareritt etter brannen i Moria-leiren og helt sikkert andre opplevelser fra krig og flukt.

Det er godt å få hjelpe disse menneskene, men ekstremt vanskelig å akseptere at det vi kan gjøre er svært begrenset og på langt nær nok.

Hva om det hadde vært meg?

Jeg prøver å sette meg selv inn i denne situasjonen:

I hui og hast samle sammen mine fire barn, noen få eiendeler og forlate hjemmet mitt.

Frykten for å bli tatt, skutt eller det som er verre …. frykten for hva som kan skje med ungene mine … ikke minst jentene …. Å måtte trøste og berolige, samtidig som angsten trykker i brystet …

Å måtte stole på at en overfylt båt eller flåte vil klare ferden over sjøen …. kanskje se at noen faller i sjøen … … og ikke kommer opp igjen ….

måtte la det skje fordi jeg har nok med meg og mine  ….

Å ikke ha annet valg enn å stole på at de som har tatt alle sparepengene mine faktisk frakter meg dit de har lovet …

Og at når jeg endelig kommer dit, så er vi reddet ….

Men i stedet komme frem til en leir med gjerder, piggtråder og porter som låses om n atten.

Se for meg at vi må bo her i et telt i årevis, uten å vite om vi noen gang ville komme herfra. Stuet sammen med tusenvis av mennesker vi ikke kjenner … være avhengig av andre for å få mat og medisiner.

… ingen dusj, bare sjøen å vaske oss i.

… ingen skole for barna.

… ikke et en este lekeapparat.

og en svært, svært usikker fremtid …

Å ikke ha empati og forståelse …?

Jeg blir veldig trist når jeg leser kommentarfeltene (i blant annet VG) i artikler herfra.

Det er helt tydelig mennesker som ikke klarer å sette seg inn i andre menneskers lidelse som skriver slikt.

Det er de som aldri har satt sin fot i en flyktningleir som kan ytre seg sånn.

Jeg stikker ikke under en stol at dette er en svært vanskelig situasjon, og vi skjønner alle at ikke enhver som lever i et land med krig og undertrykkelse kan komme til Norge ….

…. men å ikke ha empati og forståelse for hvor umenneskelig denne situasjonen er, syns jeg er veldig skremmende og trist ….

Jeg tror jeg må slutte å lese disse kommentarene, og heller tro på at de aller fleste av oss fremdeles er i besittelse av noe empati og medmenneskelighet.