– Isolasjonen som er innført for å verne, har i stor grad forverret ensomheten

12. mars i år stengte Norge ned, og 2020 går dermed inn i historien som et veldig annerledes år. Det var vel ingen av oss som kunne forestille oss hvilken innvirkning koronapandemien skulle få på livene våre, verken privat eller på arbeidsplassen. Få av oss var forberedt på at forbud og påbud skulle bli så inngripende. Kohorter, en meters regel og hjemmekontor er blitt normalen og smittevernutstyr har blitt allemannseie. Sykepleiere over hele verden har fått en ny og forhåpentligvis sterkere posisjon. Sammen med leger og annet helsepersonell har vi blitt noen av de aller mest samfunnskritiske yrker. For noen av oss har endringene på jobb i Helse-Norge vært håndterbare. For andre har de blitt vanvittig krevende og det er med ydmykhet jeg leser deres beretninger.
 

Noen fikk aldri det siste møtet

På norske sykehjem bor det rundt regnet 40.000 eldre. De fleste av dem er over 65 år og så godt som alle har kronisk underliggende somatisk sykdom. For disse har pandemien vært brutal. Det er de eldre som blir mest kritisk syk av covid-19 og det er – paradoksalt nok – også denne gruppen som rammes hardest av tiltakene som må til for å beskytte dem. Det er åpenbart at de helt nødvendige og stramme restriksjonene har gjort hverdagen deres vanskeligere. Mange eldre savnet sosial kontakt før pandemien brøt ut, og isolasjonen som er innført for å verne dem, har i stor grad forverret denne ensomheten. Flere av sykehjemmenes vanlige sosiale tilbud har vært stengt ned og besøksforbud har gjort at de fleste har måttet vente i dager, uker og måneder på å få møte sine kjære. Noen fikk aldri det siste møtet.

Krevende å kombinere godt smittevern med god eldreomsorg

For sykepleierne som har stått i front har det vært krevende å kombinere godt smittevern med god eldreomsorg. Bruk av munnbind har gjort det vanskelig for pasienter med nedsatt hørsel å få med seg hva som blir sagt. Og fullt smittevernutstyr har virket skremmende for pasienter med kognitiv svikt. Ved noen anledninger har jeg selv fått erfare hvor tungt det er å arbeide med klamme hansker, en drakt som er helt tett, en maske som gjør det tungt å puste, og med briller som dugger så mye at det er vanskelig å se. Min beundring går derfor til de som i det daglige må jobbe under slike forhold.

Mange positive tiltak på landets sykehjem

På tross av vanskelige arbeidsforhold, på tross av hyppige karantener og på tross av alle korona-relaterte utfordringer så krever situasjonen at vi i enda større grad bruker vår kunnskap til å motvirke sykdom, død, ensomhet og sosial isolasjon. Og det får vi til. For sykepleierne er vant til å snu seg rundt. Vi er vant til å tenke kreativt og vant til å se løsninger der andre ser problemer. Det er derfor med glede jeg registrerer alle de positive tiltakene som – på tross av utfordringene – er satt i gang på landets sykehjem. Bruk av nettbrett har gjort det mulig for pasienter å se og snakke med sine nære via Skype. Flere steder har beboerne blitt samlet i små kohorter der sang, filmfremvisning, historiefortelling og andre sosiale aktiviteter har stått på agendaen. Utendørskonserter har blitt avholdt, og for noen har turer i sansehage eller i sykehjemmets nærområde blitt kjærkomne pusterom. Noen sykehjem har også kunnet tilby beboerne sykkelturer utendørs når været har tillat det.
 

Koronapandemien utfordrer, og den utvikler.

Alt er altså ikke helsvart. Koronapandemien utfordrer, og den utvikler. Flere forskere jobber nå intenst for å forstå hvordan situasjonen har påvirket både dem som bor på sykehjem og deres pårørende. Deres funn vil bli spennende lesning. Hvordan pandemien kommer til å utfordre oss i fremtiden vet vi ikke, men jeg velger å sette min lit til dem som lover at alt blir bra. Til slutt.