Intensivsykepleieren: – Nå er det lettere å puste

– Jeg tåler mye. Men den uforutsigbare situasjonen vi opplevde våren 2020, ble veldig tøff.

Ellen Granerud er akkurat ferdig med dagvakten på generell intensiv 1 på Rikshospitalet. Det er hit de sykeste koronapasientene kommer, de med alvorlig respirasjonssvikt.

Granerud har vært intensivsykepleier i snart 30 år og har jobbet på intensivavdeling enda lenger. Hun har full opptjening i pensjonskassen. I februar ble hun 62.

Spørsmålet er: Vil hun pensjonere seg nå? Eller fortsette i arbeid?

Det vanskelige valget

Hennes plan har vært å jobbe til hun er 65. Men så var det den tøffe våren. Og høsten. Etter nyttår ble det lettere.

– Så nå er jeg i tenkeboksen.

Valget er vanskelig. Hun deler det opp sånn:

Pensjonisttilværelse: Fritid, hobbyer, turer, ingen turnus, god søvn, familie, barnebarn, venner.

Intensivsykepleierjobben: Faglig utvikling, kompetente og flotte kollegaer, alvor, sorg, humor, latter.

Hva har skjedd siden 2020?

16. mars går Oslo universitetssykehus (OUS) i gul beredskap. Smitten øker, flere må på sykehus.

Men når Sykepleien er på besøk, er det tidlig i mars. Det er tre pasienter i koronakohorten. Den har fire plasser, men kan fort utvides. Sist vår var det koronapasientene som dominerte på avdelingen. Det kunne være 14 i kohorten.

Granerud viser journalisten innslusen til kohorten. Gjennom vinduet ser vi sykepleiere i fullt smittevernutstyr følge med på pasientene.

Mye har skjedd på ett år som gjør jobbhverdagen tryggere og mer forutsigbar for sykepleierne her.

• Tilstrekkelig lager av smittevernutstyr.
• Forbedringer av utstyret. For eksempel motoriserte åndedrettsvern, som gjør at pasienter og sykepleiere kan få øyekontakt og se hverandres ansikter.
• Sms-varsling når man skal ha vakt i kohort. Mange av intensivsykepleierne ønsker å få vite i god tid om de skal innenfor eller utenfor kohorten
• Etter 20 dager med covid-19 avisoleres smittepasientene. Pasienten flyttes da ut av kohorten og inn i avdelingen med andre intensivpasienter. Der er det mindre belastende å jobbe.

Flyttes tidligere ut av kohorten

Raskere avisolering innebærer færre vakter i fullt smittevernutstyr for intensivpersonalet:

– Det er en lettelse. I fjor ble ikke pasientene avisolert på grunn av manglende dokumentasjon om smittefaren. De ble liggende lenge på kohorten. Noen i flere måneder. Vi så ingen ende på det. Det gjør vi nå, sier Granerud.

Å flytte pasienten ut av kohorten kan ta flere timer. Seng, respirator og alt utstyr rengjøres, og pasienten får fullt stell fra topp til tå. Dobbelt sett med personell må til.

– Settet som er inne, følger pasienten til døren. Så overtar de rene på utsiden.

Lettere å puste i nye åndedrettsvern

Granerud viser hvordan hun kler seg i smitteutstyr for en vakt inne i isolat. En kollega hjelper straks til med å knyte og lukke frakken.

På med åndedrettsvernet som ser ut som en hette. Så koples motor og filter til vernet via en tjukk slange. Det hele bæres med et belte.

160 liter luft blåses i minuttet og sørger for at det er lett å puste. Overtrykket gjør at luft fra rommet ikke kommer inn i hetten.

Hele ansiktet er synlig gjennom skjermen på hetten. Før disse motoriserte hettene ble tatt i bruk, hadde personalet bilde av seg selv på brystet, så andre kunne kjenne dem igjen.

– Maskene vi brukte tidligere, ga oss trykksår i ansiktet, så det slipper vi nå, sier hun.

Ulempen nå er støyen fra motoren.

– Støyen i hettene gjør det vanskelig å kommunisere, både oss imellom og med pasienten. Og spesielt i telefonsamtaler med pårørende.

(Saken fortsetter under bildet.)

Har du vakt i kohort, har du bare én pause i løpet av vakten.

– Både å få drikke eller gå på toalettet når du trenger det, kan være utfordrende. Så det gjelder å planlegge inntaket nøye, sier Granerud.

Endrer stilling i mageleie hver fjerde time

Mageleie er en del av behandlingen for covid-19-pasientene som har alvorlig lungesvikt.

Pasienten ligger i mageleie 16 timer i døgnet.

– Det krever fire til seks personer å snu pasienten fra rygg til mageleie på en trygg måte. Vi må ikke risikere at pasienten frakoples livsviktig utstyr, sier Granerud.

Leger og sykepleiere endrer pasientens hode- og overkroppsstilling i mageleie hver fjerde time.

– En stor del av jobben vår er å forebygge komplikasjoner som trykksår og ytterligere infeksjoner. Pasientene er kritisk syke og krever årvåkne intensivsykepleiere for å ivareta alle behov.

– Det er avkledningen som er mest kritisk

Utslusen er på andre siden av koronakohorten. Der har slusevakt Catarina Redisch akkurat kommet på vakt. Hun veileder dem som er ferdig på vakt i kohorten, med avkledningen.

– Det er den som er mest kritisk. Når du er sliten, er det lett å gjøre feil, og du kan smitte deg selv. Da er det godt at slusevaktene følger med på at på at riktig prosedyre følges, sier Granerud.

Vi beveger oss innover i intensivavdelingen. Denne dagen er det bare én koronapasient her, som behandles på en hjerte-lungemaskin.

– Det er flere ecmo-pasienter nå enn i fjor vår. De trenger ofte langvarig behandling, og ecmo-behandlingen er det mest avanserte vi kan tilby, sier Granerud.

– Hovedproblemet i starten var utryggheten

Alle sykepleierne på avdelingen er intensivutdannet. En av dem, Renate Gylder, har satt seg på en stol i korridoren. Hun mener Sykepleien absolutt bør få med fagsykepleier Marit i reportasjen:

– Hun er stjerne! Redningen vår under denne pandemien. En bauta. Hun gjør et utrolig arbeid, sier Gylder.

Der kommer Marit Pettersen.

– Hun har stått på for oss og bidratt til å skaffe nødvendig og godt smittevernutstyr, skryter Granerud.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Godt organiserte inn- og utsluser til kohorten var og er svært viktig for oss alle. Etter hvert fikk vi på plass tilstrekkelig smittevernutstyr. Da kunne vi senke skuldrene. Hovedproblemet for mange i starten var utryggheten relatert til smittevernutstyret, sier Granerud.

Fagsykepleieren samtykker.

– Vi hadde jo opp til 14 pasienter inne på koronakohorten våren 2020. I den perioden var det få andre intensivpasienter, sier Granerud.

– Nå har vi hatt opp til fire pasienter i kohort, men i tillegg har vi stort sett hatt full intensivavdeling. Vi veksler på å være i kohort og i avdelingen.

(Se nederst i saken hvordan kapasiteten nå er økt.)

– Vil den nye bølgen sprenge kapasiteten?

Granerud ble fullvaksinert mot korona i februar – med Pfizer-vaksinen.

– Intensivsykepleierne med ecmo-kompetanse ble prioritert. Vi øyner nå enden på pandemien.

– Det vi nå er bekymret for, er den nye bølgen, som gjør at kapasiteten kan sprenges. Vi har nok utstyr, men det er kompetent personell det står på, sier Marit Pettersen.

Altså intensivsykepleierne.

– Vi har sagt det lenge, at når de eldste av oss går av, så vil mangelen på kompetente sykepleiere øke betraktelig, sier Granerud.

For snittalderen er høy. Granerud har sjekket fakta: På hennes egen avdeling er 20 av 92 over 60 år. Det vil si 22 prosent.

På hele Oslo universitetssykehus er 15 prosent av intensivsykepleierne over 60 år.

– På den ene siden er det bra at alderen er høy, på den andre siden er det mer problematisk. Bra fordi vi er mange erfarne. Problematisk fordi vi snart vil forsvinne uten at det blir påfyll av nye i den andre enden, sier Ellen Granerud.

– Ellen er primus motor

– Kompetansen deres er uvurderlig, sier fagsykepleier Marit Pettersen.

– Ellen er primus motor. Og «up-to-date». Hun kan gå av med pensjon, men er fysisk og intellektuelt i stand til å jobbe i mange år. Hun takler høyt tempo og holder seg à jour med det tekniske.

– Alle burde har en Ellen Granerud. Hun er en stor trygghet, både for pasienter og kolleger, konkluderer Pettersen.

Hun mener det er mange grunner til at folk vil jobbe her:

– Et spennende og stimulerende fag, preget av medisinsktekniske nyvinninger hele tiden. Og ikke minst gode kolleger. 

Hvert år er det sertifiseringskurs.

– Frustrerende at vi får så lite gehør

Da pandemien kom, var det som beina ble slått inn under dem, forteller den garvede intensivsykepleieren:

– Det var få som forsto hvor komplekst arbeidet vårt er. I dag er det mer synlig hvor sårbare vi er, og hvor avhengige vi er av vikarene, sier Granerud.

(Saken fortsetter under bildet.)

Granerud viser til at det brukes over 500 millioner per år på sykepleievikarer, ifølge Sykepleierforbundet.

– Og vi har jobbet langt ut over stillingsbrøkene våre. Hvor mange stillinger kunne det faktiske vikar- og overtidsbudsjettet gitt oss, spør hun retorisk.

– Hva føler du når du tenker på det?

– Vi har sagt fra mange ganger i forskjellige fora. Vi har skrevet rapporter, og tallene har vært tydelige. Det er frustrerende at vi får så lite gehør fra sykehusledelse og politikere.

– Helseministeren har bestilt 100 nye utdanningsstillinger for intensivsykepleierne i år?

– Det er bra, men de ser nå at det skulle vært gjort for mange år siden. I stedet tyr man til kortsiktige løsninger og tilbyr treukers assistentkurs, som skal veie opp for mankoen på intensivsykepleiere.

Her er hennes råd:

• Det må komme langsiktige planer for utdanning.
• Det må være overlapping og opplæring mellom avtroppende og påtroppende intensivsykepleier i avdelingene.

– Samholdet er viktig for å orke å stå i det

Granerud er glad for at de har sluppet å stå i hvert sitt isolat med koronapasientene.

 – Inne i kohorten har vi kunnet hjelpe og støtte hverandre. Vi har måttet være oppmerksomme på om noen sliter når de må arbeide i kohorten.

Hun legger til:

– Det kan være krevende å stå i fullt smitteutstyr og samtidig holde øye med og stille opp kollegene. Men samholdet og omsorgen for hverandre er viktig for å orke å stå i det under pandemien.

Granerud har tatt koronatest én gang og har aldri vært i karantene. Bare noen få kolleger har vært smittet.

Én pårørende per pasient én time per dag

Mange av pasientene som behandles i kohorten er i alderen 50–60 år. Flertallet av pasientene er så langt menn med utenlandsk bakgrunn.

– I starten var vi overrasket over hvor alvorlig denne lungesvikten viste seg å være, og hvor lenge de trengte intensivbehandling. Samtidig så vi hvor tøft det var lenger sør i Europa, hvor intensivavdelingene fikk svært mange kritisk syke på en gang.

(Saken fortsetter under bildet.)

Det har også vært vanskelig for pårørende. Vanligvis er avdelingen åpen for besøk.

– Når pasienten er sedert, er vi avhengige av pårørende for å bli bedre kjent med pasienten, sier Granerud.

 Nå er regelen én pårørende per pasient én time per dag.

– Når situasjonen er kritisk, gjør vi unntak.

– En verdig avslutning er helt nødvendig

Av og til fører ikke behandlingen frem.

– Det kan være tøft å stå sammen med familien når pasienten, som vi har jobbet iherdig med i lang tid, er i en sluttfase, sier Granerud.

Hun understreker at det er helt nødvendig å legge til rette for at pasient og familie får en verdig avslutning.

De etterlatte får tilbud om samtaler noen uker etter dødsfallet, hovedsakelig på telefon. Granerud må forberede seg godt før hun tar en slik telefon.

– Vi vet jo aldri helt hva som venter. Som oftest blir det en god samtale. Men noen etterlatte strever veldig etter det de har vært gjennom. Det er vondt å oppleve og kan føles belastende.

Har søkt om å jobbe 90 prosent med full lønn

Da hun ble 55 år, kunne Granerud slutte med nattevakter. Mange kolleger er av ulike grunner fritatt fra å jobbe på kohorten.

– Men alder er ikke noe unntak.

Men for et halvt år siden søkte hun på et seniortiltak om arbeidstidsreduksjon som OUS har. Det vil jobbe 90 prosent med full lønn. Hun har ennå ikke fått svar på søknaden.

Får hun et ja, er det godt mulig at hun står i jobben et par år til. Blir det avslag, må hun tenke over om det er riktig å fortsette som intensivsykepleier.

– I 30 år har jeg ikke fått mer enn den årlige prosenten

Granerud er ikke i tvil: Mer lønn må til for å få flere til å bli intensivsykepleiere – og for å beholde dem.

– Jeg har jobbet i snart 40 år. I 30 år har jeg altså ikke fått mer enn den årlige prosenten. Lang erfaring og bred kompetanse belønnes ikke, konstaterer Granerud.

Hun ville valgt det samme om igjen, om hun kunne velge på nytt.

– Det er jo den beste jobben som fins.

Hun etterlyser også større fleksibilitet når det gjelder turnus og bedre avlønning for ubekvem arbeidstid.

Slutt på rolige dager

Granerud er klar for å gå i garderoben.

– Hvordan var egentlig vakten din i dag?

– Travel! Fra klokken et minutt over halv åtte. Med student. I gamle dager kunne vi ha rolige dager. Det er det slutt på.

Hjemturen blir med bil. Men snart tar hun frem elsykkelen igjen. Ekstra godt smaker hjemturen i fri luft etter en dag i kohorten.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hvordan er det nå?

Etter denne dagen tidlig i mars har presset økt på avdelingen:

16. mars: Sykehuset går i gul beredskap.

19. mars: Avdelingen har nå seks koronapasienter, tre av dem er i kohort. Granerud har 12,5 timers vakt. Etter en vanlig dagvakt fra klokken halv åtte, har hun en økt i kohorten til klokken 20.

24. mars åpner avdelingen en større kohort med plass til 10 pasienter og med mulighet for rask utvidelse til 14 og ytterligere flere ved behov.

– Slik det ser ut nå, blir det mange vakter for de fleste i kohort, sier Granerud.

25. mars jobber hun 12,5 timer igjen: Først dagvakt i kohorten, og så fem timer i avdelingen. Stadig flere pasienter kommer til avdelingen.

26. mars har hun fri. Palmelørdag 27. mars skal hun på jobb igjen.

– Hvordan blir påsken, tror du?

– Jeg tar en vakt av gangen. Så gjør jeg det jeg kan for pasienten. Og pårørende, sier Ellen Granerud.