Demensomsorg: – Noen må ta ordet!

Stemmene er der, men evnen til å kontrollere stemmen hos demente – både valg av ord, funn av ord og tilpasning til samtale – kan være endret på grunn av en progressiv sykdomsutvikling i hjernen.

Følelsene er der også – følelser som frykt, glede, mestring, meningsfullhet og sorg. Og de sitter i kroppen lenger enn minnet om hva som frembrakte dem.

Behov for trygghet

Denne våren har det kommet flere bøker om sykepleie, også innen fagfeltet demens.

Forfatteren av boken «Jeg skal hjelpe deg», som forfatteren selv beskriver som hennes siste registrerte avvik som sykepleier, skriver at hun hentet ut beroligende sobril til en pasient som helt tydelig kunne og burde ha fått hjelp til å dempe redsel i form av menneskelig tilstedeværelse.

Mange trenger en ytre faktor for å skape trygghet når sykdommen gjør omgivelsene utrygge. Jeg vil tro dette er en situasjon mange sykepleiere kjenner seg igjen i.

En stor trussel

Nye norske forekomsttall viser at over 100 000 lever med demens i Norge i dag. De aller fleste vil på et tidspunkt trenge hjelp fra kommunehelsetjenesten.

Fagfeltet varsler om sykepleieflukt fra eldreomsorgen samtidig som helse- og omsorgsminister Bent Høie, under demensdagene i 2020, uttalte at demens er en større utfordring enn covid-19. Regnestykket går ikke opp! Ofte beskrives det som en varslet krise. Vi har tallene og kunnskapen, men det ser ut til å svikte i praksis.

I desember 2014 ble det i en rapport påvist brudd på menneskerettighetene ved norske sykehjem, og siden høsten 2019 har Aftenposten hatt en serie med artikler som omhandler vold i sykehjem. Andre medier har også belyst temaet med jevne mellomrom. Men konkrete nasjonale lovendringer rundt bemanning eller kompetansekrav har ikke skjedd.

Må forstå sykdommen

La meg beskrive et scenario: Du har en sykdom som fører til nedbryting av hjernevev. Det er en langsom prosess som gradvis fører til tap av sentrale og nødvendige funksjoner. Samtidig finnes det ikke en kur for å stoppe utviklingen. Funksjoner som påvirkes er evne til selvregulering, orientering av både tid og sted, hukommelse og evne til å trekke logiske slutninger og å forstå sammenhenger.

For å omsette dette til et enda mer konkret scenario: Du vet ikke hvor du er, hvordan du havnet der, hvem menneskene rundt deg er og hva som skal skje. Ingen forklaring gir mening. Møblene rundt deg er ukjente, omgivelsene kaotiske og ordene menneskene rundt deg uttaler, sier deg ingenting. Du åpner munnen, men har ikke kontroll på hva som kommer ut. Kaoset gjør deg svimmel, du blir redd, ingenting er kjent for deg og gulvet gynger. Redsel avler sinne. Og sinne blir til aggresjon. I desperasjon slår du rundt deg. Vold er et symptom på sykdom.

Det handler om verdighet

Det er vanskelig for alle involverte, men symptomene må forstås, og de kan forebygges ved å skape en følelse av trygghet. Men for å klare det, må man bli kjent, søke kunnskap om mennesket og finne ut hva som tidligere har hjulpet. Når man først har tilegnet seg kunnskap om sykdommen, kan man tyde og forstå atferd og symptomer.

Det er krevende å jobbe med alvorlig syke pasienter. Og det vil koste og heve kvaliteten på fagfeltet. Men, til syvende og sist dreier det seg om verdighet.

Kunnskap er viktig

Menneskeverd. Det er et ord som ser ut til å miste verdi jo lengre fra menneskene det kommer. Geriatri og demens er spesialiserte fagfelt, men kompetansekravet her gjenspeiler ikke virkeligheten på samme måte som i spesialisthelsetjenesten.

Jeg leste med glede forslag om bemanningsnorm, og jeg håper videreutdanning vil være et krav for å jobbe på avdelinger for personer med demens. Alle, også de sykeste, har en stemme, men den må leses og tolkes med kunnskap i bunn. Helsepersonell må ha tilstrekkelig kunnskap.

Så krav om kompetanse, bemanningsnorm og fleksibilitet for å kunne bemanne opp ved behov, vil sørge for å skyve praksisfeltet i riktig retning, og det er helt nødvendig for fagfeltet.