– Jeg ber om at det utøves mer enn skjønn

I feltet for psykisk helsearbeid vektlegger man begrepet «kunnskapsbasert praksis». Men hva vil det si i møtet med deprimerte herr Hansen på 85 år?

Det er helt avgjørende å få evaluert hva som er bra og dårlig med dagens tjenestetilbud og kunnskapsgrunnlag. Det er mulig at det ikke drives kunnskapsbasert praksis rettet mot hjemmeboende eldre med psykiske utfordringer. I hvert fall ikke i kommunehelsetjenesten.

Bør være forankret

Gjennom jobb, forskning og ulike samarbeid har jeg erfart at eldre med psykiske utfordringer ofte er gjenstand for psykoedukasjon, trøst og velmenende råd.Intensjonen er god, men det vitner også om en tankegang og praksis der hjelperen sitter med svarene i motsetning til brukeren og pårørende.

Da bør de vel kunne forvente at den kunnskapen er forankret i noe håndfast. Holder det å si at hjelperen benytter faglig skjønn? At det pleier å hjelpe andre? At jeg lærte det på et kurs? Svaret bør vel være at hjelpen herr Hansen får er kunnskapsbasert praksis. Men hva er kunnskapsbasert praksis?

Som illustrasjonen viser, kan vi enkelt definere kunnskapsbasert praksis som en kombinasjon av disse områdene. Helsepersonell henter kunnskap fra diverse kilder, men med et helsevesen bygd opp av ulike profesjoner, vil det også eksistere ulike erfaringer og faglige interesser både på hva gjelder problemet og løsningen.

Hva legger, for eksempel, en leder i kommunehelsetjenesten i at vi jobber kunnskapsbasert? Er det bruk av visse begreper, ansettelse av psykologer, vedtak, lokale kompetansehevende tiltak, eller bruk av diverse tester?

De lærde strides

Det finnes jo så mange typer kunnskap. Men, er det slik at det fremdeles i 2021 er slik at det er noen typer kunnskap som veier tyngst?

Norske helsemyndigheter har laget ulike anbefalinger og nasjonale retningslinjer som gullstandard nettopp for å sikre at dagens og morgendagens behandling og oppfølging er basert på empiri og klinisk evidens.

Eivind Aakhus forsket på akkurat dette. Det viste seg at bare halvparten av behandlinger av depresjon hos eldre var i tråd med kunnskapsbaserte anbefalinger. 

Vil det bli forandringer?

Aakhus viser til at også Helsedirektoratet har problemer med å få fagpersoner til å benytte retningslinjer, inkludert fastleger. Er dette et tegn på at det ikke er gjennomførbart, ulydighet eller at det finnes flere løsninger på et problem?

Forskning på eldre menneskers psykiske helse er noe begrenset og referer ofte til hverandre. Det er ingen tvil om at det må forskes mer – både på behandlingsformer og tjenestetilbud. Men, kommer denne forskningen til å forandre klinisk praksis?

Erfaringer og kontekst

Arenaene som helsehjelp og psykisk helsearbeid utøves på, er jo avgjørende for erfaringskunnskapen og klinisk praksis. Erfaringene vil også påvirkes av hvilke kunnskapsbriller jeg har på meg. Et sykehjem med døgnbemanning vil ha ulike betraktninger enn hjemmesykepleietjenesten. Fokusområder, hensikt og funksjonsnivå til brukeren vil også påvirke, for eksempel, sykepleierens erfaringskunnskap.

Er vi kritiske nok når vi som helsearbeidere vurderer vår egen praksis? Blir det ikke lett at vi lener oss til «sånn gjør vi det her», eller «sånn går det når vi ikke har mer ressurser». Når oppfølgingen lykkes er det lett å anerkjenne systemet. Men, når den ikke lykkes tillegges det ofte individets skyld. Min erfaring er at nettopp erfaringsbasert kunnskap dominerer når vi skal evaluere eller opprette tjenester.

Brukermedvirkning og brukerkunnskap

Om du lurer på hvordan din 11 år gamle datter egentlig har det, er det naturlig å spørre henne. Du ville ikke lest i en bok, googlet ungdata.no, eller tatt utgangspunkt i hvordan hun hadde det sist du spurte.

Hjemmeboende eldre og deres pårørende blir sjelden systematisk spurt om hva som er virksomt, eller viktig for dem når de strever psykisk. I hvert fall ikke i kommunehelsetjenesten. Dette til tross for at pasientrettighetsloven fastslår brukernes rett til medvirkning og planlegging av tjenestetilbudet.

Et eksempel på dette er de årlige brukerundersøkelsene i kommunene. Er det høy svarprosent? Er de bare digitale, eller via sms? Ber vi pårørende om å svare? Dette burde være en gyllen mulighet til å innhente tilbakemeldinger om frittstående tjenester. 

Det kan se ut som den psykiske helsen ikke er prioritert informasjon. Publikasjon av de funnene uteblir ihvertfall.

Derfor tør jeg påstå at dagens kunnskapsbaserte praksis rettet mot eldre, mangler noe grunnleggende. Nemlig å lytte til stemmen til dem som opplever problemet. Ikke bare til dem som løser det.

Mitt råd er derfor; Snakk med eldre, og spør deres pårørende. Kjenn relevant teori og bruk retningslinjer der de gir mening. Systematiser kunnskap og erfaring fra alle parter. Og fortsett å være nysgjerrig og ydmyk.