Aktiv dødshjelp: – Vi er ikke tjent med å skyve bort vanskelige spørsmål

– Jeg håper Norge på sikt tillater aktiv dødshjelp. Men i første omgang håper jeg utdanningsinstitusjonene i større grad legger opp til etiske diskusjoner, skriver Emma Romskoug Teigland i Sykepleien 2. november 2021.

Det er kanskje tilfeldig at Teigland skrev dette nettopp denne dagen. Det nok ikke mange som vet, er at 2. november er den internasjonale dagen for aktiv dødshjelp. Men slik har det vært siden 2008 da den franske søsterforeningen til «Retten til en verdig død» begynte å løfte frem vår felles kampsak på denne datoen. Senere har en rekke land sluttet seg til den årlige markeringen, noe som tilsier at Norge snart følger etter.

Det er en viktig debatt

Debatten om aktiv dødshjelp særmerker seg ved at ordningen med aktiv dødshjelp har stor folkelig oppslutning, men tilsvarende lite støtte blant politikere. Et så viktig spørsmål fortjener en bredere og mer kunnskapsbasert debatt. Derfor er jeg glad for at sykepleiestudenten løfter frem dette viktige temaet i Sykepleien.

Det er skremmende at hun opplever at mange forelesere ikke tør å ta debatten.

Det er skremmende at sykepleierstudenten opplever at mange forelesere ikke tør å ta debatten om aktiv dødshjelp, noe som fører til at studentene igjen ikke føler seg komfortable. Det føles som å tråkke på tærne til foreleserne med lang yrkeserfaring hvis vi starter debatten.

Må vise respekt for enkeltmennesket

Norsk Sykepleierforbund (NSF) har sine retningslinjer, og de arbeider for at hele befolkningen må sikres likeverdige tjenestetilbud, der pasient- og brukerrettigheter blir ivaretatt. Teigeland skriver at grunnlaget for sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet.

I NSFs vedtekter heter det at forbundet vil arbeide for å påvirke sykepleierutdanningen i samsvar med sykepleietjenestens behov og utvikle sykepleietjenesten og sykepleiefaget i samsvar med befolkningens behov for sykepleie.

Studentene må forberedes

Spørsmålet om aktiv dødshjelp har i den senere tid vært omfattet med betydelig interesse. Undersøkelser i den norske befolkning viser et flertall for og at flere og flere har en positiv holdning til aktiv dødshjelp ved terminal sykdom.

Det merkelig er at sykepleiestudentene ikke forberedes.

Når befolkningens klare ønske er at de vil ha rett til selvvalgt frivillig livsavslutning i en terminalfase, er det merkelig at sykepleiestudentene ikke forberedes på det gjennom studiene, snarere tvert imot.

Teigland håper at utdanningsinstitusjonene i større grad legger opp til etiske diskusjoner og ikke kun underviser i etiske modeller. Det vil være gunstig for egen refleksjon, men også for å få sykepleiere, som tør, til å stille spørsmål rundt sykepleiefaget.

Må være større åpenhet

Men ting tar tid. Allerede i 2001 skrev Tidsskrift for Den norske legeforening om en fersk, norsk medisinstudent i Nederland. Han var opprørt over nederlandsk eutanasipraksis, men etter fem års studier stilte han seg mer positiv til aktiv dødshjelp. Han etterlyste større åpenhet om temaet i Norge.

Dette står i sterk kontrast til det Karoline Huse, medisinstudent, skrev i et blogginnlegg i Bergens Tidende 15. mars 2013. Hun hevdet at medisinfaget i Bergen var et etisk minefelt. Abort, reservasjonsrett og aktiv dødshjelp var fortsatt omdiskutert.

Det er et håp

Det er imidlertid et håp: Norske medisinstudenter og sykepleierstudenter har et mer liberalt syn på dødshjelp enn norske leger, og de er opptatt av nye innfallsvinkler.

Avslutningsvis vil jeg trekke inn Cirence Blomquist – en svensk medisiner og professor i medisinsk etikk. Blomquist skriver i sin bok «Medicinsk etikk» at å hjelpe et menneske å dø trenger ikke være å ta liv, det kan kalles å gi død, og døden er en gave vi alle til slutt skal få. Kunne mennesket selv bestemme tidspunktet for denne gaven, skulle livet bli lettere både for den enkelte, hans eller hennes familie og samfunnet.

Det er ingen skam å snu i tide. Som samfunn er vi ikke tjent med å skyve bort vanskelige verdispørsmål som dødshjelp.