– Hva betyr julestjernen for mine pasienter?

Mange ganger har julestjernen som gløder fra stuen, ledet meg hjem. Den har ledet meg hjem fra netter hvor livet har vært vanskelig. Den har ledet meg gjennom barndommen og ungdommens skuffelser. Den har hengt der som et håp, eller en påminnelse om gode stunder hvor jeg og mine kjære har fått være ekstra nære og at disse dager igjen skal komme.

På avdelingen min henger det flere. De lyser opp mørke netter og dager og smykker avdelingen med et glimmer av håp. Sist jeg var på jobb, tok jeg meg i å undre over hva julestjernen betyr for pasientene mine. Er den en påminnelse om enklere stunder som en gang var, eller skinner den som et håp i en mørk tilværelse? Jeg håper på det siste.

Behovet for menneskelig kontakt øker

Nye nedstengninger i samfunnet preger alle. Pasienter får se mindre til sine nære og kjære. En sykdomstilværelse som allerede er så ensom og uforståelig for dem som ikke selv står i den, og den blir enda vanskeligere.

Behovet for menneskelig kontakt øker når fraværet av deres kjære ikke er tilstrekkelig, og da faller det på sykepleiere og andre som jobber tett på pasienter. Et allerede presset Helse-Norge skriker med små stemmer og ber om at politikerne skal høre deres rop. Jeg som knapt har startet på min utdanning, prøver selv å finne stemmen for dem jeg er blitt så glad i: min jobbfamilie og mine pasienter.

Jeg har lyst å lede statsministeren nedover korridoren.

Jeg har lyst å lede statsministeren nedover korridoren på det stedet jeg har funnet min tilhørighet og min identitet. Jeg vil lede hans hender på pasientenes bryst når angsten endrer pusten deres og hele kroppen skjelver av frykt. Jeg vil at han skal kjenne hvordan kroppen endrer seg når bekymringene for livet tar over og håpet ikke finner frem.

Klarer du gå, statsminister? For det er det vi gjør hver eneste dag når tiden ikke strekker til. Og det gjør den så ytterst, ytterst sjeldent.

Øynene hennes lyser av redsel

Vi sitter og stirrer ut av vinduet, hun og jeg. Bak sjøen ligger snøkledde fjell og frister oss med sin skjønnhet. Sjøen er stille i dag, og solen bak alle skyene skimter så vidt frem. Hun forteller meg at hun søker til naturen når livet blir vanskelig. «Den gir meg en slags indre ro», sier hun rolig.

Jeg lar blikket mitt vandre over landskapet utenfor og tilbake til rommet jeg sitter i. Øynene mine møter hennes. En tåre faller rolig ut fra øyet og lar seg lede nedover kinnet før den varsomt treffer kragebeinet.

Hjernetumoren er stille nå. Den har ikke vokst på en stund, men vi vet begge at denne skal hun ikke overleve.

Hun forteller meg hvor mye angst hun har og hvor vanskelig det er å være ensom i noe så stort og vanskelig. Jeg legger hånden min i hennes når jeg ser kroppen spenner seg og pusten blir raskere og mer overflatisk. Vi stirrer ut mot fjellene igjen, og sammen leter vi etter roen hun savner. Jeg håper hun fant den.

Jeg reiser meg forsiktig og varsomt, redd for å ødelegge øyeblikket vi skapte. Mens jeg lukker den røde og tunge døren, ser jeg mot henne. Øynene hennes lyser av redsel. Jeg ser deg. Jeg ser deg, hvisker mitt hjerte.

Arbeidsoppgavene kaller, og andre pasienter trenger min tilstedeværelse. Jeg så henne bare en gang til den dagen.

Jeg gir en bit av hjertet mitt

Mine kolleger forteller meg ofte – med sorg i øynene – om alle de gangene de så gjerne skulle vært der lenger, vært mer til stede for pasientene. Jeg har sett hvor sliten de blir etter en lang vakt.

Jeg har lånt ut ett øre når de snakker om jobbens urettferdigheter og alt summer i det samme.

«Altfor liten tid til pasientene». Tiden som ikke strekker til og som henter oss inn når nattetimene kryper på og søvnen ikke finner oss. Jeg kommer aldri til å glemme blikket hennes.

Ofte blir jeg spurt hvorfor jeg har valgt dette yrket. Hvordan jeg klarer å stå i disse vanskelige situasjonene uten å la det prege meg. Det er ikke døden og livets grusomheter som tvinger seg frem i tankene og minnene. Det er mangelen på tilstedeværelse for menneskene jeg blir glad i, pasientene mine.

Kanskje statsministeren da ville ha innsett hvor viktig jobben vår er.

Å være til stede i noe så vanskelig og opprivende som død og sykdom er, gjør at det skapes et bånd med pasientene. Jeg liker å tenke på det slik; «Jeg gir en bit av hjertet mitt, men jeg får så uendelig mye mer tilbake.»

Kanskje om statsministeren hadde tråkket i de samme korridorene og prioritert vekk samtaler som ville skapt trygghet og ro for de engstelige, de ensomme, de rådløse og de døende. Kanskje statsministeren da ville ha innsett hvor viktig jobben vår er og hvor essensiell den tiden vi gir, faktisk er for pasientene.

Snart er desember over. Julestjernen skal snart pakkes ned igjen. Lyset den ga, skal slukkes, og utenfor og inne er det bare mørkt.

Jeg lukker øynene mine og møter hennes. Jeg beklager.