– Hva vil du bli når du blir stor?

Kari Nymo skriver i en kronikk at hun ønsker å være i fred når hun blir gammel. Hun vil ikke underholdes med ballspill, karneval eller ha unødvendig pynt på brødskiva.

Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelse, Mina Gerhardsen, skriver på bloggen sin at vi må se mennesker som individer med alle våre ulikheter. Hun skriver:

«Vi kommer inn i alderdom og demenssykdom med et levd liv. […] Likte vi allsang, spill og lek, dyr eller andakt før i livet, er det fint å få det med videre. Hvis ikke, må det legges til rette for det den enkelte har satt pris på, framfor å tenke at de er en del av en gruppe som pleier å like noe bestemt. Det er nettopp dette personsentrert omsorg dreier seg om.»

Videre skriver Gerhardsen: «Tiltak og aktiviteter må være tilpasset personens behov, ønsker og personlighet. Skal vi få til det, er det viktig at personalet kjenner historien til beboerne. De må ha kunnskap om hvem de var, er, og hva de likte før de flyttet inn på sykehjemmet.»

Personsentrert omsorg

Det er musikk i mine ører! Bemanningen i eldreomsorgen er lav, og det kommer nok ikke til å endre seg med det første. Derfor er det godt å vite at lederverktøyet «Livsgledehjem» er en ressurs og ikke et middel for å påtvinge eldre ballspill og karneval.

Hva som gir mening og glede for ulike mennesker, er forskjellig, og det må vi alltid respektere. Livsgledehjem er personsentrert omsorg i praksis. På livsgledehjemmene blir de ansatte kjent med hvem beboerne har vært og hvem de er i dag gjennom en livshistoriekartlegging. Det handler ikke om å skape mest mulig liv og røre i hverdagen, men nettopp om å se den enkelte.

Livsgledehjemmene legger til rette for aktivitet tilpasset individuelle interesser og ressurser. De som bor der, skal få være en del av samfunnet, ta del i dagligdagse aktiviteter og beholde tradisjoner. Å trekke årstidene inn i hverdagen er et eget kriterium, og mange sykehjem feirer ulike merkedager gjennom året – slik som karneval.

Karnevalet har blitt feiret om senvinteren i Norge helt siden 1800-tallet. Årstidsmarkeringene kan bidra til realitetsorientering, reminisensarbeid og være med på å ta vare på egenverdet til den enkelte – noe som er en viktig del av å jobbe personsentrert. De som har glede av å kle seg ut og være med på festen, får være med. Og de som ikke har lyst, skal så klart få slippe.

Lettere å oppdage endringer

Beboerne på et livsgledehjem får tilbud om aktiviteter basert på egne ønsker, behov og ressurser. Kanskje har en beboer drevet med – eller vært lidenskapelig opptatt av – ballspill, og ønsker å få holde på med det, også på sykehjemmet. På livsgledehjemmet vet de ansatte det og kan legge til rette for at vedkommende får mulighet til å beskjeftige seg med ballspill – tilpasset eget funksjonsnivå.

Livsgledehjem er et system som sikrer personsentrert omsorg, uavhengig av hvem som er på jobb. Og det hjelper ikke hvor mange som er på vakt hvis man ikke har et system for dette i bunnen.

Kjenner man hver enkelt beboer, er det også lettere å oppdage eventuelle endringer. Sosial tilbaketrekning og et ønske om å isolere seg kan være et tegn på depresjon – den vanligste psykiske lidelsen blant eldre, ifølge Aldring og helse.

Et godt tiltak for behandling eller forebygging av depresjon er ifølge NHI miljøterapi. Denne kan forekomme i form av planlagte aktiviteter, eller samtaler på bakgrunn av beboerens ønsker og behov.

Omsorg satt i system

Jeg har selv jobbet på sykehjem i ti år og hatt vakter med både lav og høy bemanning. Det er fantastisk mange flotte, pliktoppfyllende og dyktige mennesker som jobber i eldreomsorgen. De springer så svetten renner for å rekke dagens oppgaver og gjøremål. Og det er nettopp da livsgledehjem er så viktig, fordi den personsentrerte omsorgen er satt i et system.

Jeg har sett effekten av det i praksis da jeg jobbet på et livsgledehjem. Rutiner, prosedyrer og organisering gjør at hver enkelt beboer får tilbud om turer ut i frisk luft og aktiviteter etter individuelle ønsker og behov. Hver uke, ikke bare når det er litt tid til overs. Vi ansatte flyttet fokuset fra oppgavene over til beboerne.

Vi begynte å jobbe personsentrert, ikke oppgaveorientert. Vi så mennesket, ikke diagnosen. Jeg sang meg gjennom stell fremfor å bruke beroligende medisin fordi jeg kjente beboeren godt og visste at hun gjennom sang ville få en bedre opplevelse. Og ikke minst, jeg visste hvilken sang jeg skulle synge.

Kartlegger interesser og behov

Vi hadde mange rutiner også før vi ble et livsgledehjem. Men så begynte vi å kartlegge beboerne mer detaljert. Det viste seg at en av beboerne mine elsket pinnekjøtt og mandelpotet. Hun hadde ikke spist dette på mange år fordi pinnekjøtt ikke ble servert på sykehjemmet, og ikke hadde hun nære pårørende som kunne ordne det.

En dag fikk jeg gleden av å servere et pinnekjøttmåltid til henne. Hun gråt av glede og sparte mandelpoteten til slutt og spiste den sakte i tynne skiver. For en glede for oss begge, takket være livshistoriekartleggingen.

Ikke alle som bor på sykehjem føler for å danse polka eller høre trekkspillmusikk. Noen vil bare ha ro. Men er det ikke da betryggende å vite at dersom noen sitter alene på rommet, så er det fordi de selv vil det; fordi hans eller hennes interesser er kartlagt og ligger til grunn for omsorgstilbudet?

Vi har forskjellige behov

Noen ønsker å være i fred, mens andre vil være en del av fellesskapet – på livsgledehjemmet: alltid på egne premisser. Det handler om å ta utgangspunkt i de ressursene og interessene hver enkelt har. Hvilken musikk liker du, hva liker du å se på TV, hva slags dyr liker du, hva liker du å spise, eller hva liker du å gjøre ute? Og livsgledehjemmet skal legge til rette for at du skal få leve livet ditt – livet ut.

Ingen vet hva fremtiden bringer, hvilke interesser eller ønsker man kommer til å ha når man blir eldre. Men hvis jeg havner på sykehjem når jeg blir gammel, så håper jeg det er et livsgledehjem som kartlegger akkurat hva jeg ønsker og trenger. Og hvis Kari Nymo havner på sykehjem når hun blir gammel, så håper jeg hun får være i fred.