– Når alt er som mest ræva, kommer hun på sin hvite hest og redder meg

Som journalist er ikke helsevesenet vårt helt ukjent for undertegnede. Jeg har skrevet flere artikler i avisa hvor jeg jobber som omhandler helsevesenet. Deriblant noen saker om kreft – en sykdom som tok min far for få år siden. Flere av mine kolleger har også mistet noen av sine nærmeste til kreft.

Det jeg ser vi journalister kan bli mye bedre på, etter selv å ha blitt alvorlig syk, er å løfte frem alle dem som jobber i helsevesenet og som hver eneste dag gjør en kjempejobb med oss som har fått kreftsykdom. Og i den forbindelse, er det en gruppe jeg i særdeleshet ønsker å løfte frem i denne kronikken: Kreftsykepleierne.

31 strålebehandlinger

Senhøsten 2020 ble jeg gradvis mer dårlig og havnet til slutt på sykehuset Kalnes i Østfold med lammelser i bena og en generell dårlig allmenntilstand. Etter sju måneder på hjemmekontor i forkant grunnet et koronanedstengt land, trodde jeg først det bare var ryggplager etter dårlig sittestilling. Jaggu tok jeg feil.

Fra desember det året og frem til dags dato har jeg vært gjennom 31 strålebehandlinger og 11 cellegiftkurer fordelt på tre forskjellige sykehus; Kalnes, Radiumhospitalet og nå Kreftsenteret på Ullevål. Fødselsdagen min i år feires trolig her på Ullevål under kur nummer 12 i juli.

Diagnosen min heter «Large cell neuroendocrine carsinoma of the prostate» og er en ekstremt sjelden og samtidig aggressiv prostatakreft med spredning. Det jeg vet med rimelig stor sikkerhet, er at dette er en krefttype man dør av – og ikke med, men ingen kan si nøyaktig hvor mange år jeg har igjen. Heldigvis ser behandlingen ut til å gi gode resultater, selv med truende tverrsnittslesjon i ryggraden.

Blir tatt vare på

Sjokket og tankene man får etter at en kreftoverlege, som har en så alvorlig mine i ansiktet at selv munnbindet ikke klarer å skjule det, kommer til deg på rommet og gir deg diagnosen, er ganske overveldende. Hva skjer nå, liksom? Kan jeg gå meg en tur å lufte hodet? Niks, jeg orker ikke, dessuten sitter jeg midlertidig i en rullestol. Kan nærmeste familie komme på besøk? Niks, koronastengt sykehus. Kanskje jeg bør ringe noen, men hvem skal jeg ringe først? Aner ikke. Mange tanker svirrer rundt i hodet.

Men midt oppe i all denne elendigheten, når alt føles helt ræva og alt man gjør er å ligge å glane i taket eller er på nippet til å forsvinne inn i et sort hull, så kommer hun. Selve reinkarnasjonen av en engel, ridende på sin hvite hest: kreftsykepleieren.

Jeg aner ikke hva de er laget av, men de vet nøyaktig hva de skal gjøre med meg som pasient. De gir meg akkurat den lille oppmuntringen jeg trenger, sier de rette ordene og kommer med den lille berøringen jeg har behov for der og da. Alt sammen levert på rett tidspunkt. (Si meg; har dere telepatiske evner, eller?) Og innimellom alt dette løper de beina av seg for å sørge for målinger, cellegift, medisiner og mat.

Takk fra hele mitt hjerte

Som pasient kan jeg ikke få fullrost disse menneskene godt nok, og det var gledelig å se journalistkolleger i mange aviser skrive om et godt lønnsoppgjør for sykepleierne nå nylig. Jeg synes imidlertid det er på sin plass å gi alle kreftsykepleiere en skikkelig klapp på skulderen i tillegg – for jobben de gjør hver eneste dag gjennom hele året. En jobb jeg personlig er svært imponert over – og glad for at de gjør. Jeg er fremdeles i live, takket være dem og verdens beste helsevesen.

At de også gjør denne jobben hele tiden smilende og med godt humør krever sin kvinne (og mann, selvsagt), så jeg håper inderlig at dere har noen der hjemme som tar like godt vare på dere, slik dere har tatt vare på meg.

Så med det; kjære, kjære Lena, Anna, Hanna, Sofia, Elida, Guro, og alle dere andre kreftsykepleiere jeg enten ikke husker navnet på – eller har møtt personlig: Takk! Fra hele mitt hjerte.

Avslutningsvis ønsker jeg å si at det er mange som etter jeg ble syk har spurt om både ditt og datt. Og ett av spørsmålene som går igjen er følgende: Er du ikke redd? Jo, jeg er redd det fine miljøet her på Kreftsenteret blir spredd for all vind når våre politikere nå skal splitte opp Ullevål sykehus. Jeg er også redd utdanningen til kreftsykepleiere skal bli kortet ned. Disse sakene vil jeg skrive egne kronikker om.

Men er jeg redd for å dø? Nei. Det er helt greit, for ved siden av meg vil det sitte en kreftsykepleier og passe på.

Hilsen Mr. Twenty