Øver med tidligere psykiatriske pasienter som skuespillere

– Hvordan føler du deg i dag?

– Jeg vet ikke.

Kvinnen i senga på det akuttpsykiatriske mottaket møter ikke blikket til de to som har entret rommet hennes.

– Er det mye tunge tanker?

– Ja, alt er liksom litt meningsløst for tida.

– Du har barn, ikke sant?

– De skal få slippe meg. Jeg er jo en belastning for alle.

Egentlig er vi ikke på noe akuttpsykiatrisk mottak, men på simuleringssenteret til VID vitenskapelige høgskole i Oslo. Kvinnen i senga heter Anne Helene Vedlog og spiller en rolle.

– Men jeg bruker også av eget liv og erfaringer, forteller hun til Sykepleien.

Nyanser og små ting

Vedlog er opprinnelig ergoterapeut, men siden 2009 har hun vært erfaringskonsulent ved voksenpsykiatrisk avdeling på Diakonhjemmet sykehus.

Nå bidrar hun som skuespiller, eller såkalt markør, i simuleringsøvelser for sykepleierstudenter. Det innebærer at hun agerer pasient i ulike scenarioer studentene skal øve på. Depresjon, suicidalitet, angst, uro og psykoser står på programmet.

Vedlog deltar også i debrifingen etterpå, der studentene kan stille spørsmål og slik få bedre innblikk hvordan ting oppleves fra et pasientperspektiv.

– Jeg synes det er bra at min dyrekjøpte erfaring kan komme til nytte, sier hun, til Sykepleien.

– Vi som har vært der, sitter på erfaringer man ikke kan lese seg til. Vi kjenner til nyanser og små ting som kan ha stor betydning. Hva som skaper en god relasjon når man selv er virkelig langt nede.

Utelukkende positivt

Vedlogs personlige pasienterfaringer innen psykisk helsevern strekker seg tilbake over tjue år.

– For meg startet det med depresjon med psykose. Lenge klarte jeg meg med kun poliklinisk behandling, men jeg har også vært en del inn og ut av sykehus.

Hun frykter ikke at deltakelsen i simuleringsøvelser skal kunne bidra til trigging og tilbakefall.

– Dette har utelukkende vært positivt for meg. Husk at det er ikke hele mennesket som er sykt. Bare deler. Jeg har ikke vært bekymret i det hele tatt.

Realistisk og virkelighetsnært

Anne Cathrine Holm Furuheim har jobbet 23 år klinisk og som leder innen akuttpsykiatrien. De siste fem årene har hun vært ansatt ved VID vitenskapelige høgskole der hun er studieleder for tverrfaglig master- og videreutdanning i psykisk helsearbeid, fasilitator og ansvarlig for simuleringstrening innen fagfeltet.

Hun har jobbet for at øvelsene skal bli mest mulig realistiske og virkelighetsnære. Da kan det ha mye å si hvem man bruker som markører. Noen bruker innleide skuespillere. Andre steder trår lærerne til selv. Slik var det også tidligere ved VID.

– Situasjonene kan da fort oppleves som konstruerte. Studentene kan føle at de blir vurdert av dem de skal hjelpe, sier Furuheim.

Et samarbeidsprosjekt mellom høgskolen og sykehuset bidro til å engasjere fagpersoner som jobber klinisk innen psykisk helsevern som markører.

– De sitter gjerne på mer fagkompetanse og direkte erfaringer, men jeg ønsket å ta dette enda et steg videre.

Etisk forsvarlig?

Kunne man bruke ekte pasienter? Folk med direkte, personlig erfaring? Ville det være trygt og etisk forsvarlig?

– En utfordring var å finne ut hvem jeg kunne spørre uten risiko for trigging. Var det i det hele tatt mulig? Slike vurderinger holdt meg litt tilbake.

Anne Helene Vedlogs navn dukket opp. Furuheim kjente til hennes arbeid som erfaringskonsulent, og i fjor høst tok hun kontakt.

– Hun var positiv og takket umiddelbart ja. Hun mente dette kunne være nyttig både for studentene og henne selv.

Angst og uro

I et annet scenario denne dagen skal studentene være ansatt i et ambulerende psykiatrisk team. De har mottatt bekymringsmelding fra pårørende til en kvinne i 40-årene som har slitt med angst og uro. De siste dagene har hun ikke møtt på jobb. Det virker som om hun isolerer seg.

Akkurat nå befinner kvinnen seg i en avlastningsleilighet der hun får være når ting er ekstra vanskelig. To studenter i studentgruppen på fem melder seg til dyst, mens tre andre skal følge med via skjerm.

Skjermen viser en liten stue med sofa, et par stoler og et bord. En kvinne går urolig rundt. OnkelPs låt «Styggen på ryggen» spilles over anlegget: «Ta'kke telefonen, rører ikke post. Ikke prøv å ringe på, døra mi er låst.»

Åpne oppfølginsspørsmål

De to studentene banker på, presenterer seg og slippes inn.

– Hvordan har du det?

– Jeg trodde dette skulle gå over, men det gjør jo ikke det. Jeg får ikke sove. Holder på å bli gal. Det kommer en slik vond følelse i hele kroppen.

Kvinnen virker tydelig preget og emosjonell.

Studentene lytter, stiller rolige, åpne oppfølgingsspørsmål.

– Jeg er bare redd. Redd for at barna skal få mén av at jeg er slik. At jeg avviser dem.

– Gjør du noe nå som har hjulpet deg tidligere?

– Jeg hører en del på musikk. Jeg vet jo at andre folk har angst og at de kommer seg ut av det, men ser ikke helt det for meg selv nå. Det er godt å tenke at jeg kan ha et valg om ikke å være her.

Etter noen minutter avsluttes øvelsen. En lettelsens latter brer seg i rommet.

Så samles studentene, markøren og en fasilitator som leder øvelsen, for debrifing.

Personlige erfaringer

«Pasienten» forteller at hun i virkeligheten heter Kjersti Bjøntegård, er utdannet sykepleier og har tre voksne barn. Også hun har personlige erfaringer fra psykisk helsevern.

– I simuleringen spilte jeg at jeg hadde små barn, siden det var tilfelle da jeg selv var pasient.

Hun gir tilbakemeldinger til studentene om hvordan hun opplevde situasjonen.

– Det var deilig at dere ikke tok fullstendig regi. At dere for eksempel ikke skrudde på lyset og overtok rommet. Jeg likte også hvordan dere kom med forslag uten å tre ting ned over hodet på meg. Jeg følte at dere var omsorgsfulle.

Bjøntegård har vært brukerrepresentant på Diakonhjemmet sykehus i en årrekke.

– Jeg har bakgrunn fra ganske tung psykiatri med angst og depresjon. Når jeg kommer inn i rommet for simuleringsøvelsene, er det litt som å være der igjen.

Må passe på seg selv

Det er mange år siden hun var virkelig syk, og hun frykter ikke tilbakefall, men må likevel passe på seg selv.

– Jeg synes det var veldig kjekt å kunne bidra, men etter første dag var jeg veldig sliten og tom. Da måtte jeg bruke noen kjente verktøy for å ikke pensle inn på gamle stier.

Hun håper hennes deltakelse og erfaringer kan hjelpe studentene når de etter hvert skal takle reelle situasjoner.

– Jeg mener det er viktig at man ikke lager en slags pakke alle skal passe inn i. Tilnærmingen må være mer åpen, og jeg merker at jeg selv forandrer meg avhengig av hvem som kommer inn døra.

Hver simuleringsøvelse har definerte læringsmål. I scenarioet med Bjøntegård skulle studentene blant annet å forsøke å berolige, skape en relasjon og minne pasienten om egne mestringsstrategier.

Bjøntegård forsøker å justere sin rolle etter studentenes fremferd.

– I dag lot jeg dem jobbe litt med å trekke informasjon ut av meg. Det verste man kan gjøre, er å overkjøre meg. Skru på lyset. Si «Kjersti, kan du sette deg ned. Nå roer vi oss.» De må ikke oppføre seg som om det er deres eget hjem, men vise respekt. De fem første sekundene er viktige.

Direkte spørsmål

Simuleringsopplegget ved VID åpner for tilbakemeldinger begge veier. Studentene forteller hvordan de opplevde øvelsen, hvilke vurderinger de gjorde underveis og ikke minst kan de stille oppfølgingsspørsmål til markøren.

– Det var veldig interessant å høre hvordan det hele opplevdes fra et pasientperspektiv, sier sykepleierstudent Vilde Brenne Bjerkeset.

Hun opplevde øvelsen med Anne Helene Vedlog som lærerik og gripende.

– Men det er vanskelig å tørre å være konkret nok. Stille direkte spørsmål. Spesielt om eventuelle selvmordstanker.

Selv er ikke Vedlog i tvil:

– Still heller de vanskelige spørsmålene enn å la være, sier hun.

– Så kan du heller be si unnskyld om det trengs. Unnskyld er et veldig sterkt og viktig ord. Mitt viktigste råd er: Bare vær mennesker.

Vedlog er ellers opptatt av at avtaler mellom pasient og personell må holdes.

– Da jeg var innlagt kunne jeg oppleve at helsepersonell sa vi kunne gå en tur senere på dagen. Dermed ble dette et lyspunkt jeg klamret meg til. Om det så ikke blir noe av, blir skuffelsen desto større.

Overraskelsesmoment

Studentene gir ifølge Furuheim tilbakemelding på at dagen med simulering og VR-briller er en av de beste på studiet. 

Før øvelsene unnlater hun bevisst å fortelle dem noe som helst om markørens bakgrunn. De vet altså ikke at den de skal møte har erfaringer som pasient.

– Vi får et sterkere overraskelsesmoment da og mer ekte respons, forklarer hun.

– Studentene skal øve på å skape en relasjon med et menneske de har begrenset kunnskap om. Der ute vet du ikke alltid hva eller hvem som venter deg innenfor døra.