Det var den høsten aldringen fikk sine «15 minutes of fame»

For mange år siden jobbet jeg på første studieår i sykepleierutdanningen. Det var et privilegium å få ønske nye studenter velkommen til studiet og få følge dem på første etappe av veien inn i sykepleierfellesskapet.

Jeg husker jeg pleide å gruble over tre spørsmål mens jeg så ut over auditoriet første studiedag: 1. Hvem er dere?, 2. Hvorfor er dere her?, og 3. Hvor har dere tenkt dere?

De to første spørsmålene krevde det tålmodighet å få svar på. Men litt etter litt, gjennom studentenes fortellinger, fikk jeg et inntrykk av hvem de var og hva som hadde brakt dem til oss.

Noen studenter fortalte om D-dager i livet, voldsomme og livsendrende erfaringer som hadde motivert dem til å bli sykepleiere, mens for andre var studievalget tilfeldig eller noe som hadde vokst frem gradvis, over tid.

Undersøkelse blant studentene

På spørsmål 3, derimot, fikk jeg et mer umiddelbart svar. Jeg pleide nemlig å gjennomføre en svært uvitenskapelig, lite randomisert og ukontrollert undersøkelse blant studentene. Den gikk, uten unntak, for seg på følgende måte:

Bodil (jeg): Rekk opp hånda alle dere som har tenkt å bli jordmor.

Nesten alle kvinnelige studenter rekker opp hånda.

Bodil: Rekk opp hånda alle dere som har tenkt å bli anestesisykepleier.

Nesten alle mannlige studenter rekker opp hånda.

Bodil: Rekk opp hånda alle dere som har tenkt å jobbe med gamle folk.

Tre-fire voksne damer på første rad rekker opp hånda.

Mine urandominerte, ukontrollerte undersøkelser er beheftet med store metodologiske svakheter. Men resultatene sammenfaller med andre undersøkelser gjennomført i liknende populasjoner.

Et uttrykk for holdninger

En undersøkelse blant studenter ved legeutdanninger i UK viste at over halvparten av de 1562 deltakerne assosierte geriatri med lav prestisje, og bare seks prosent oppga at de trolig eller helt sikkert ville ha en karriere innen geriatrifeltet.

Årsakene til dette er trolig mange, men en systematisk gjennomgang av forskningslitteratur har vist at legestudenter foretrekker å jobbe med yngre pasienter med kurabel somatisk sykdom og at problemstillinger knyttet til geriatriske pasienter oppfattes som komplekse.

En av studiene som er inkludert i denne litteraturgjennomgangen viser, i likhet med min uvitenskapelige undersøkelse, følgende: «More men appeared to have a significant preference for younger patients, acute illnesses, diagnostic procedures, and cognitively intact elderly patients».

Jeg beskylder på ingen måte mine egne tidligere studenter, eller andre studenter, for å ha spesielt dårlige holdninger til gamle mennesker. Jeg tror snarere studentenes preferanser er et uttrykk for mer generaliserte holdninger i samfunnet.

Alderisme kan ramme alle

I boken Ending ageism or how not to shoot old people skriver kulturkritiker og essayist Margaret M. Gullette om det å bli gammel i en kultur som betrakter gamle mennesker som et problem. For Gullette er alderisme, eller aldersdiskriminering, et psykososialt og kulturelt fenomen som fører til usynliggjøring av alderdommen og av gamle mennesker.

Gullette skriver: «compared to sexism, racism, or transphobia, ageism is the least censured, the most accepted and unnoticed of the cruel prejudices». Hun skriver altså ikke at sexisme, rasisme og transfobi ikke er et problem, men at sammenliknet med disse ondsinnede fordommene er alderisme mer akseptert og oversett.

Alderisme skiller seg fra sexisme og rasisme på ett viktig punkt. Mens halvparten av jordens befolkning kan rammes av sexisme og en stor andel av verdens befolkning kan rammes av rasisme, kan alderisme ramme alle. Gitt at det går som de aller fleste av oss håper – at vi får leve lenge. Det er derfor litt paradoksalt at alderismen ofte går under radaren.

Oppmerksomhet rundt kvinnehelse

Jeg tror Gullette har et poeng. Alderisme, både egen og andres, blir ofte oversett. Jeg har heldigvis til gode å oppleve og møte studenter som eksplisitt sier at de ikke vil jobbe med svarte eller skeive pasienter. Men gitt at jeg gjorde det, ville jeg etter alt å dømme reagert med avsky. Men når jeg møter studenter som sier at de ikke vil jobbe med gamle folk, trekker selv jeg, som anser meg selv som en slags aldringsaktivist, litt resignert på skuldrene.

Høsten 2022 kokte sosiale medier og kommentarfelt av rettmessig harme over en skjønnhetsklinikk, frontet av tre vakre, middelaldrende og (angivelig) kjente kvinner, som promoterte seg som en aktør innen kvinnehelse. En positiv effekt av skjønnhetsklinikkens mislykkede PR-strategi var en voldsom oppmerksomhet rundt nettopp kvinnehelse i den generelle befolkningen.

Vi får bare takke usedvanlig dårlig kommunikasjonsrådgiverhåndverk for håndsrekningen og krysse fingrene for at effekten blir langvarig. Jeg håper imidlertid at harmen også rommet en protest mot synet på aldring den katastrofale PR-strategien kommuniserte. En aldrende kropp er ikke «noe fra Rent a Wreck», men en kropp med spor etter levd liv.

Ønsker å eldes som en Toyota Corolla

I tiden etter skjønnhetsklinikkens og kjendistrioens famøse pressemelding om at de ville hjelpe oss med å «eldes som en Jaguar E-type og ikke noe fra Rent a Wreck», ble jeg gående og tenke på hvordan jeg selv ønsker å eldes.

Jeg konkluderte at jeg ønsker å eldes som en Toyota Corolla – sakte, sikkert og stødig. Jeg skjønner at dette medfører risiko for å bli oversett og usynliggjort i en verden der man forventes å være en Jaguar, men det er en risiko jeg er villig til å ta.

Og studentene i mine uvitenskapelige undersøkelser – hvordan gikk det med dem? Jeg håper mange forfulgte jordmordrømmen og dermed bidrar med sin fagkompetanse i det viktige feltet kvinnehelse. De fleste endte nok imidlertid opp med å jobbe med gamle mennesker, for selv om de fleste gamle er friske, er de fleste syke gamle.

Jeg har dermed utsikter til å få god hjelp når jeg en dag blir gammel og syk. For selv en Toyota Corolla kan få motorhavari.