Kvinner er kvinner verst
Den selvsagte legepatosen er i ferd med å svinne, og frykten er visstnok at dess høyere kvinneandel på medisin, dess mer synker statusen slik det har gjort med både lærer- og presteyrket.
På nyåret deltok jeg i en debatt på Dagsnytt 18 på NRK. Anledningen var at jeg i mitt parallelle yrkesliv som litteraturkritiker i Dagbladet hadde anmeldt boka «Min medisin» av Gunhild Stordalen. Det vil si. Det var ikke hun som hadde skrevet boka. Det hadde hun visstnok ikke tid til. Boka var nedskrevet av Kjersti Kvam, men fortalt av Gunhild Stordalen.
Jeg var ikke så imponert over boka og ga den terningkast to. Årsaken var at jeg mente stoffet var altfor velkjent og overflatisk behandlet. Stordalen mislikte naturlig nok anmeldelsen, og debatten ble en underlig affære som stort sett gikk ut på at Stordalen gjentok to poeng. Det ene var at jeg ikke hadde lest boka. Det andre var at jeg som sykepleier kunne langt mindre enn hun som var lege og at jeg av den grunn vel egentlig ikke burde uttale meg om noe som helst.
Sykepleieren i meg ble paff
Nå anmeldte jeg ikke boka i form av å være sykepleier, men som bokanmelder. Likevel var det sykepleieren i meg hun disset. Akkurat det burde hun ikke gjort. Det ble et ras på nett over hennes ufine hersketeknikker, og Stordalen kom med en slags unnskyldning.
For min del kunne hun spart seg. Jeg kan være en røff anmelder og tåler det godt. Men sykepleieren i meg ble nokså paff. Det er noe uhørt over å si sånn, kanskje fordi det er det mange tenker. Vi sykepleiere selv også kanskje, i hvert fall har det engang blitt podet inn i oss.
«Det fordres punktlig og ubetinget Lydighet mot Lægen i alt, hva der vedkommer den Syges pleie», fastslo Rikke Nissen da hun i 1877 skrev den første lærebok i sykepleie, min yndlingsbok for tiden. Gjennomgående advarer hun diakonissene mot å tilegne seg for mye kunnskap om medisinske temaer og sykdomslære, for med det å innbille seg at de er noen slags leger.
Det er et kjønnsperspektiv i dette
Legen på den tiden fremsto som en slags Gud, og i et blogginnlegg gjør Jan Henrik Opsahl seg noen tanker om attenhundretall-legens «ruvende og ubestridte etos og patos», og det paradoksale i at den opphøyde rollen ikke sto i noe som helst forhold til hva legene og medisinen faktisk hadde å by på.
Før bakteriologiens gjennombrudd opererte de med sykdomsmodeller som gjennomgående var gale, behandlingstiltak som stort sett var effektløse, noen av dem direkte farlige. Men altså med en overdreven tillit til egen kunnskap og en legekoffert full av trylleremedier som luktesalt, koppesnepperter og blodigler.
Det er selvsagt et kjønnsperspektiv i dette. Inntil for bare noen tiår siden var legene stort sett menn og sykepleiere stort sett kvinner. Min yndlingshistorie er da mamma var sykepleierelev på Ullevål på sekstitallet, og en av elevenes oppgaver var å plukke sigarettsneipene som overlegen slang fra seg på gulvet under visitten – før han slo opp døren til pasientrommet og marsjerte inn i pasientrommet med et haleheng av assistentleger og oversøstre bak seg.
Nå er kvinneandelen på medisin dominerende. Kvinner er kvinner verst. Kanskje er det derfor Stordalen følte seg kallet til å sette sykepleieren i meg på plass. Den selvsagte legepatosen er i ferd med å svinne, og frykten er visstnok at dess høyere kvinneandel på medisin, dess mer synker statusen slik det har gjort med både lærer- og presteyrket. Det burde jeg som kvinne sikkert reagert på, men for å være helt ærlig så er det ikke meg imot.
1 Kommentarer
Tone
,Enig😀😀😀