Dette er min ønskeliste til Rådet for sykepleieetikk

Rådet for sykepleieetikk feirer 40 år. Jubileer som dette skal markeres og feires, men det er ingen grunn til å hvile på sine laurbær. De etiske utfordringer i Helse-Norge og for den enkelte sykepleier er større og mer komplisert enn noen gang.

Derfor overlater jeg til andre å ta et tilbakeblikk på hva som er gjort og benytter anledningen til å se fremover.

Jeg tillater meg å komme med en ønskeliste til det nye Rådet for sykepleieetikk som velges på landsmøtet i november. Kort oppsummert ønsker jeg meg et råd som er klare og tydelige i sitt budskap. Et råd som både ser de store linjene og de små nære utfordringene den enkelte sykepleier møter hver eneste dag på jobb.

Utestemme er nødvendig

Jeg ønsker meg et råd som bruker innestemme når det er hensiktsmessig, men også et råd som tar i bruk høy utestemme i den offentlige debatten når det er på sin plass.

Sykepleierne vet hva det handler om. Hver eneste dag står de i små og store etiske dilemmaer. Sykepleiere står mer enn noen andre med skoene på og møter konsekvensene av politiske vedtak og prioriteringer.

Derfor er det helt sentralt at sykepleiere engasjerer seg også i etiske aspekter og konsekvenser når beslutninger på alle nivåer fattes.

Hvem er vel bedre egnet til å ivareta dette enn Rådet for sykepleieetikk?

Nye muligheter gir etiske utfordringer

La meg begynne på et overordnet nivå. Den medisinske utviklingen går i et forrykende tempo. Mennesker, unge som gamle, kan i dag reddes og behandles i langt større grad enn tidligere.

Bitte små barn på langt under en kilo kan reddes og leve gode liv, men også til et liv med store plager og funksjonshemninger. Barn kan bli til med en rekke ulike metoder. Bioteknologien er kommet for å bli. Kropper kan fikses på og manipuleres med på måter vi knapt hadde forestilt oss var mulig for bare noen få år siden.

Men er det bare positivt? Nei, det er ikke det. Vårt faglige og personlige etiske kompass utfordres kraftig. Og det stopper ikke her. Det vil fortsette. Etikken må diskuteres, ikke bare av og til, men hele tiden.

Grenser må settes

En kreftpasient og pårørende som klamrer seg til et helt forståelig håp om at en ny og kanskje dyr medisin kan gi et lengre liv. Et stort hjerteinfarkt, en hjerneblødning, en trafikkskadet med store hodeskader. Hendelser som tidligere var den sikre død, er ikke lenger det. Det er selvfølgelig en riktig og fantastisk utvikling, men også en utvikling som gir grunn til ettertanke og etisk refleksjon. Vi redder mange, men til hvilket liv?

For det er grunn til å spørre seg når strikken er strukket langt nok. Det er helt nødvendig å ta et pust i bakken å spørre: Er det vi driver med nå etisk forsvarlig og til beste for pasienten, eller er tiden moden for å la naturen gå sin gang? 

Hvilke kriterier skal ligge til grunn for å sette strek? Lovverk finnes, men de etiske dilemmaene er der like fullt.

Dette er dilemmaer leger, sykepleiere og annet helsepersonell står i daglig. Det handler om verdier og om livskvalitet. Det må tas på ytterste alvor.

Prioriteringer får konsekvenser

Fremtiden i Helse-Norge ser ikke bare lys ut, selv om jeg må understreke at vi har en god offentlig helsetjeneste i dag. Den må vernes om og styrkes. Men det blir mer krevende fremover.

Det blir flere eldre, og behovet for sykepleiere øker. Presset på helsetjenesten og dem som jobber der, er på grensen av hva som er forsvarlig i dag.

Store pasientgrupper får ikke hjelpen de har krav på og fortjener. Pasienter med psykiske lidelser og deres pårørende. Pasienter med kroniske lidelser og deres pårørende. Grupper som ikke prioriteres høyt nok i dag. Blålysmedisin får prioritet. Det kan ikke fortsette sånn. Det handler om ledelse. Og det handler om etikk.

Sykepleiere må sette foten ned

Behovet for et faglig sterkt og modig Rådet for sykepleieetikk er åpenbart. Rådet må ses og høres i det offentlige ordskiftet. Men sykepleieetikk handler vel så mye om enkeltmennesker. Møter mellom den enkelte sykepleier og pasienten og dennes pårørende. Små og store etiske valg som må tas der og da.

Innføringen av etisk refleksjon på alle arbeidsplasser i helsetjenesten må fortsette med full styrke. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er. For ingen sykepleier fortjener å stå alene med de vanskelige etiske valgene.

Hva skal du som sykepleier velge bort når tiden ikke strekker til? Hvem skal ikke få det du vet de trenger fordi noen andre kanskje trenger det mer? Skal du som sykepleier akseptere at din etikk utfordres mer enn du er komfortabel med? Mitt svar til deg er et rungende nei. Du som sykepleier må tørre å sette foten ned. Du må tørre og si ifra når din etikk utfordres av prioriteringer og kanskje dårlig ledelse. Du må gjøre det av hensyn til pasientene og deres pårørende. Dine etiske valg betyr noe!