Sykepleier Bente jobber med noen av de sykeste og farligste pasientene. Én gruppe er ekstra utfordrende, synes hun

De mange løvtrærne som omgir sikkerhetsavdelingen på Dikemark utenfor Oslo, har forsiktig begynt å skifte farge. Høsten er i ferd med å overta landskapet. Murbygningene som dominerer området, vitner om at det finnes lite penger til vedlikehold i helsetjenesten. Men selv om forfallet er i ferd med å overta, vitner arkitekturen om at bygningene må ha vært som praktbygg å regne da de ble reist på 1990-tallet.

Mange er dømt til tvunget psykisk helsevern

I et gult, inngjerdet murhus som er plassert i bakerste rekke og litt i høyden, finner vi sikkerhetsavdelingen. Hver helseregion har sin regionale sikkerhetsavdeling, som er det høyeste nivået i psykisk helsevern. Det betyr i praksis at her sitter de aller sykeste pasientene – og de farligste.

Bente Sundbye er psykiatrisk sykepleier. Dikemark har vært arbeidsplassen hennes i over 30 år, og hun har lang erfaring med å jobbe med denne pasientgruppen. Hun har blant annet vært med på å utrede flere av personene som har begått drap og skapt overskrifter i mediene. 22.juli-terrorist Anders Behring Breivik er en av dem. Han ble utredet for å finne ut om han var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Breivik ble funnet tilregnelig og sitter i dag i fengsel med en forvaringsdom.

Sikkerhetspsykiatri – et eget fag

Sikkerhetspsykiatrien skiller seg fra allmennpsykiatrien. De som sitter på disse avdelingene, er ikke bare syke. Voldsrisikoen er vurdert som høy. Mange havner her etter å ha gjort alvorlige ting.

– Det kan være drap, pedofili, vold og trusler. Vi får også pasienter som lavere omsorgsnivå har for store utfordringer med – for eksempel fordi voldsrisikoen er for høy til å håndteres på en god måte. Vi kan også få pasienter fra fengsel som har blitt syke, eller at det er spørsmål om psykisk sykdom under soningen, sier Sundbye.

På sikkerhetsavdelingen skal de ikke bare behandle pasientene, men de har i tillegg et ansvar for å beskytte samfunnet slik at disse personene ikke kan skade noen. I mange tilfeller vil dette ansvaret trumfe behandlingsansvaret.

– På den måten skiller vi oss ut. Vi skal ikke bare gjøre dem friskere, vi skal også beskytte samfunnet. Det legger en del begrensninger på for eksempel aktiviteter vi kan gjennomføre, sier Sundbye.

Psykoser og schizofreni

Sykepleien får være med på en kort omvisning. I alle etasjene oppholder personalet seg i fellesmiljøet. Sikkerhet kommer først. Pasientene er ikke å se. Nye ansikter som vandrer rundt i korridorene med kamera, er tidvis med på å skape uro. Det kan igjen eskalere til aggresjon. 

– Kan du beskrive en typisk pasient?

– De fleste som kommer hit, har en psykose eller utredes for å finne ut av om de har en psykisk lidelse. Psykoser kan være utløst av rus, eller det kan være det vi kaller genuin psykose. I tillegg til psykisk sykdom har pasientene våre voldsrisiko og ofte kriminalitet i tillegg. Det er ofte komplekse sykdomsbilder. Mange har gjort ting som samfunnet ikke kan akseptere, sier Sundbye.

I filmer kan man se pasienter som tror de er Gud eller Napoleon. Sundbye sier de har lite av det.

– Men mange har en forestilling om at de har en oppgave og må handle ut ifra det. Ellers vil noe forferdelig skje, sier hun og utdyper:

– «Erik» kan ha en vrangforestilling om at hans søster er besatt av djevelen og må drive djevelen ut av henne. «Erik» ønsker egentlig ikke å skade henne, men vil likevel angripe henne for å redde henne fra djevelen.

Det er også vanlig at psykotiske pasienter hallusinerer ved at de for eksempel hører stemmer. 

– Det er viktig å understreke at flere mennesker kan høre stemmer, men at dette ikke nødvendigvis skaper er emosjonelt ubehag, sier hun.

Det er først når stemmene skaper ubehag at risikoen for vold øker.

– Det kan være en stemme eller flere. Det kan være stemmer de kjenner eller fremmede stemmer. Stemmene kan skape angst og redsel hos pasientene og utløser følelser som gjør at pasienten tenker at de må forsvare seg, sier hun.

Når virkeligheten ikke stemmer

Et scenario Sundbye gir:

«Erik» er på kafé. Stemmene i hodet forteller ham at «noen» i lokalet er fra PST og er ute etter å ta ham. «Erik» begynner å se seg nervøst rundt. Hvem er etter ham? 

En dame kommer inn i kafeen. «Erik» mener han kan føle at stemningen endres. Det må være hun som er ute etter ham.

«Erik» er bevæpnet med kniv. Han er alltid bevæpnet. Det må han jo, for å beskytte seg mot de som er etter ham.

– Neste del av scenarioet er da kanskje at han angriper den uskyldige damen og dreper henne. Liknende historier har vi dessverre opplevd flere av ute i samfunnet de senere år – at personer handler ut ifra sine forestillinger eller psykotiske symptomer. De som er psykotiske og har vrangforestillinger, er ikke nødvendigvis onde, men handler i det de for eksempel mener er selvforsvar, sier hun.

Sundbye vil ikke skremme, men frykter at det er mange udetonerte bomber gående ute i samfunnet.

– Mange blir ikke fanget opp før det er for sent og de allerede har gjort noe forferdelig, sier hun.

Kan «Erik» bli frisk?

Så hva kan sikkerhetspsykiatrien og sykepleierne som jobber der, gjøre for «Erik»?

– Kan han bli frisk?

– Før vi får en pasient inn til oss, prøver vi å ha et møte med pasienten, enten det er i fengselet eller for eksempel på de stedene pasienter er på før de kommer til oss. Det gjør vi for at «Erik» skal ha hilst på oss før han kommer hit, og for at vi kan forberede oss på pasienten og hans behov. Vi starter relasjonsbyggingen allerede på forvern, forteller hun.

Neste skritt blir å kartlegge «Erik». Hva er hans symptombilde? Hvor ligger sårbarheten hans? Sammen med pasienten kartlegges forvarsler på aggresjon eller vold.

– Det gjør vi både gjennom samtaler og observasjon. Medisinering er også en viktig del av behandlingen. Riktig medisinering er ofte viktig for at psykosesymptomene skal dempes, slik at «Erik» blir mottakelig for vår miljøterapi, sier Sundbye.

Hun forteller at de fleste får et riktigere virkelighetsbilde når psykotiske symptomer, angst og redsel reduseres. Den faktiske virkeligheten kan vende tilbake. Men det kan jo også by på nye utfordringer.

– Må leve med det de har gjort

Når psykosen avtar, begynner det å gå opp for dem hva de har gjort.

– For noen er det en tøff ekstrabelastning. De har kanskje skadet eller drept noen som står dem nær, noe de aldri ville gjort om de ikke hadde vært psykotiske. Det er derfor viktig at vi bearbeider følelsene rundt også dette. Handlingene er noe de skal leve med resten av livet, sier hun.

Samtaler og behandling foregår i daglig samhandling, i gymsalen, på treningskjøkken, rundt middagsbordet eller ved å gjøre oppgaver utendørs.

– Det er ofte ved å gjøre hverdagslige oppgaver sammen at vi bygger tillit og skaper trygghet. Det er imidlertid begrenset hvor meningsfulle oppgaver vi kan gjøre sammen med våre pasienter. Sikkerheten må alltid komme først. Noen ganger kan det være frustrerende at det er mange ressurser hos pasientene vi ikke kan stimulere for at de skal få en meningsfull hverdag, sier Sundbye.

Ved sikkerhetsavdelingen jobber de systematisk med pasienten, slik at han eller hun får bedre selvinnsikt i sin sykdom.

– Vi prøver å lære dem å gjenkjenne ulike symptomer, tanker og de følelsene det skaper i dem. Jobben blir å få dem til å endre sitt handlingsmønster i forhold til disse følelsene. Når vold er måten de stort sett reagerer med, er det en særdeles viktig jobb å få dem til å ikke handle når de skjønner at følelsene kan være sykdomsrelatert, sier hun.

Ikke alle angrer

Hva som skjer bak psykiatriens dører, er vanskelig å få innsyn i. Innenfor dette lukkede systemet er det ekstra vanskelig å få innsyn i hva som skjer i sikkerhetspsykiatrien. Høye gjerder, låste dører, videoovervåkning og høy bemanning gjør at det på mange måter likner et fengsel.

– Pasientene våre er syke. Vi skal beskytte dem, de ansatte og samfunnet til de eventuelt er friske nok til å flyttes på, sier Sundbye.

Mange pasienter har en tung bagasje med seg.

– Vold, overgrep, traumer og omsorgssvikt er ikke uvanlig bakgrunn. Selv om de fleste aldri ville skadet noen i frisk tilstand og angrer dypt på det de har gjort, finnes det også pasienter som ikke viser noen anger, forteller hun.

– Vi har pasienter som for eksempel ikke har særlig empati. De forstår ikke eller bryr seg ikke om at deres handlinger påfører andre smerte. De kan ofte være ekstremt manipulative for å oppnå det de ønsker. Dette er kanskje de vanskeligste pasientene å jobbe med.

Kommunene vegrer seg

Målet med jobben Sundbye og hennes kolleger gjør, er å få pasientene friskere, slik at de enten kan flyttes tilbake til fengsel eller ned på et lavere omsorgsnivå i psykiatrien.

– Selv om vi klarer å få mange friskere, blir mange værende her lenge. Noen i årevis, forteller hun.

En av grunnene er at kommunene ikke er trygge på at de kan håndtere pasienter som kommer fra en sikkerhetsavdeling.

– Det er nok dessverre slik at har du vært innlagt på sikkerhetsavdeling, er det stigmatiserende. Jeg kan forstå at kommuner vegrer seg fordi de er redd for at personen skal skade noen, eller at de rett og slett ikke har gode nok ressurser til å håndtere pasienten, sier Sundbye.

Lager rammer

Sundbye mener det er avgjørende at lavere omsorgsnivåer forholder seg til de risikohåndteringsplanene sikkerhetsavdelinger lager, slik at pasientene holder seg stabile og voldsrisiko ikke øker.

– Vi skissere alltid opp et rammeverk, eller det vi kaller en håndteringsplan. Problemene oppstår når anbefalte rammer utvides, sier hun.

Sundby forstår hvorfor det skjer

– De andre behandlerne skal også jobbe for at pasienten skal utvide mestringsfølelsen og egenomsorgen. Da er det naturlig å legge til oppgaver eller utvide friheten uten tilsyn. Det er dessverre ikke alltid dette ender godt, og vi får pasienten tilbake etter at han for eksempel har skadet en ansatt.

Ambivalent til mediene

Den siste tiden har det vært flere oppslag i mediene om tvang i psykiatrien. Sist hadde NRK en sak om en person som lå i belter i flere uker. Aftenposten hadde en sak om bygningsmassen på Dikemark. Slike oppslag opprører Sundbye.

– Vi vet at lokalene våre ikke er egnet for det vi driver med. Det kan vi ikke gjøre noe med. Jeg skulle likevel ønske at media også kunne trekke frem noe av det positive vi driver med. Bildet er ikke så helsvart som enkelte medier gir inntrykk av, sier hun.

Men i 2026 vil det i det minste bli slutt på skriverier om oppussingsbehovet på Dikemark.

– Da flytter vi inn i splitter nye lokaler, konstaterer Sundbye.

Hun følger Sykepleiens journalist og fotograf gjennom de låste dørene og ut porten.

– Hvis dere skal ta bilder av fasaden, husk at vinduene er til pasientrom. Pass på at ingen av pasientene kikker ut og blir med på bildene, sier hun.