Som sykepleier kan vi la vår stemme høres

Da jeg var barn og leste om Andre verdenskrig, så undret jeg meg på hvordan det kunne gå så langt. Hvorfor var det ikke noen voksne hjemme som sa; Nei, dette går ikke, nå må vi tenke oss om før vi handler. Hvorfor tok det så lang tid før verdenssamfunnet reagerte på de grusomhetene som utspilte seg?

I mars i år besøkte jeg Rwandanurses Midwivesunion. Dypt berørt gikk jeg ut fra Kigali Genocide Memorial – a place for memorial and learning. Folkemord, og vi har ikke lært. Hvordan kunne verdenssamfunnet være stille så mange uker?

Vi må reagere

Krig skjer hele tiden et sted i verden. Ukraina er nært oss. Grusomheter mot soldater sendt ut i krig og sivile som står fast mellom. Verden trenger flere som holder igjen og lar oss tenke oss om og som ber om hjelp til å løse tilsynelatende uløselige konflikter. Vi trenger flere med etikk langt framme i pannebrasken.

Vi må reagere når folkerettslige prinsipper og og prinsipper om medisinsk nøytralitet blir brutt rett foran øynene våre. Når sykehus, helsepersonell, kvinner og barn blir et krigsmål.

Som sykepleier har vi kolleger som blir drept mens de gjør jobben sin. Mens de berger liv, bringer liv til verden og forsøker å skape håp i en umulig situasjon.

Som sykepleier kan vi la vår stemme høres. Dette er vår måte å vise verdenssamfunnet at bombinga må stanse. La oss trekke pusten og tenke nytt.

• Stopp bombing av sykehus
• Sikre medisinsk nøytralitet
• Sikre humanitære korridorer som kan gi helsepersonell tilgang på livsnødvendige medisiner og utstyr.

Er du enig med oss i Norsk Sykepleierforbund, del våre bilder og egne bilder med sørgebånd for å vise solidaritet, støtte og medfølelse – og med en tydelig oppfordring til handling.

***

Teksten ble først publisert på Lill Sverresdatter Larsens Facebook-side.