Når fagspråk blir skjellsord: «Er det lov å si, da?»

Da en ung Tove Linnea Brandvik fortalte sin morfar at hun kom til å måtte bruke rullestol, utbrøt han:

«Næmmen, Tove Linnea, ble det krøpling av deg, da?»

– Det lå ingen nedvurdering i det, understreker Brandvig, som i dag er leder av Norges Handikapforbund.

Hun forteller at morfaren selv hadde dårlig gangfunksjon.

– «Krøpling» var begrepet som ble brukt om ham da han var ung. For ham var det naturlig.

Fjongere og mer offisielle begreper som ble benyttet i gamle dager, var blant annet «vanfør» og «invalid».

Dette ble forfinet til «handikappet» og siden «funksjonshemmet», «bevegelseshemmet» eventuelt «person med funksjonsnedsettelse».

Nå har et nytt ord entret arenaen. 

«Hemmet» eller «hindret»?

I fjor kom den offentlige utredningen «På høy tid – Realisering av funksjonshindredes rettigheter». Her var ordet «funksjonshemmet» konsekvent og bevisst erstattet av «funksjonshindret».

Brandvik i Norges Handikapforbund er blant forfatterne av utredningen.

– Vi har ingen stor ambisjon om at det nye ordet automatisk tas i bruk av alle, men vil skape bevissthet, sier hun til Sykepleien.

Forsøker å holde tritt

Ordene som brukes om helse, kropp og sykdom er ofte gjenstand for heftig debatt og blir med ujevne mellomrom skiftet ut fordi de anses som støtende og stigmatiserende.

Medier, myndigheter og organisasjoner forsøker så godt de kan å holde tritt:

NRK oppdaterte nylig sin ordliste for funksjonsmangfold, der journalistene blant annet bes unngå ord som «blindeskrift», «døvetolk» og «yrkeshemmet».

Januar i år vedtok Stortinget å fjerne «utdaterte og stigmatiserende begreper» fra norsk lovgivning. Ord som «åndssvak» og «sinnssyk» ble brukt som eksempler. Disse ordene står nemlig fremdeles i skadeerstatningsloven.

Ulike alternativer til «utviklingshemmet» har vært lansert de siste årene, og en del har tatt i bruk «personer med intellektuell funksjonsnedsettelse».

I Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) pågår det også en intern debatt om bruk av begreper. Meningene er delte, og temaet skal opp til debatt på forbundets landsmøte i september.

– Noen mener det er viktig å endre. Andre mener det er viktigere å være stolt og stå for den man er, forteller generalsekretær i NFU, Hedvig Ekberg, til Sykepleien.

Tove Linnea Brandvik forklarer at bakgrunnen for valget av ordet «funksjonshindret» strekker seg tilbake til 2001 og forrige NOU på feltet, nemlig «Fra bruker til borger – En strategi for nedbygging av funksjonshemmedes barrierer».

– Dette var første gang vi hadde en større debatt om språkbruken, forteller Brandvik.

Myndighetene omfavnet begrepet «funksjonshemmet» allerede i 1965, da stortingsmeldingen «Om utviklingen av omsorgen for handikapte» ble erstattet av «Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede».

I 2001-utredningen skilte man derimot mellom «funksjonsnedsettelse» og «funksjonshemning».

– «Funksjonsnedsettelse» viser til aspekter ved egen kropp, mens «funksjonshemning» handler om møtet med samfunnet, forklarer Brandvik.

Interne diskusjoner

Drøyt tjue år senere, måtte man innse at betydningsforskjellen mellom begrepene ikke hadde blitt så etablert.

– Dessuten blir «hemmet» ofte brukt i negativ kontekst, særlig av unge mennesker, sier Brandvik.

Utvalget bak fjorårets NOU ønsket å finne et ord som kunne tydeliggjøre forskjellen, og endte altså på «funksjonshindret».

Men apropos Norges Handikapforbund – hvorfor heter forbundet fortsatt det? Regnes ikke «handikappet» som et utdatert og stigmatiserende ord?

– Vi har hatt en del interne diskusjoner om dette, medgir Brandvik.

– Det har vært oppe på landsmøtene mange ganger. Noe av årsaken til at vi holder på navnet, er at det er en etablert merkevare. Folk vet hva vi er, og det å skifte navn, innebærer en stor prosess.

Forbundet har vært gjennom en slik prosess før. Frem til 1975 het de Norges Vanførelag.

«Dement» eller «person med demens»?

Dersom folk er i tvil om hvilke ord som for tiden er «innafor», råder Brandvik at man spør dem det gjelder eller ser hva som for tiden brukes av offentlige instanser.

– Det verste som kan skje er, at folk ikke tør snakke om, med eller sammen med oss, sier hun.

– Holdningene til folk er uansett viktigere enn ordene de bruker.

Når Brandvik ser ordbruk hun reagerer på, pleier hun å sende en liten vennlig e-post i stedet for å kjefte.

– Før var det nok en mer aggressiv tone om noen valgte feil ord. Men om man er krass i kritikken, kan folk få berøringsangst, og det er vi jo ikke tjent med.

Gammel debatt

Diskusjoner om hva som er støtende og stigmatiserende ordbruk, er på ingen måte ny. 

«De blinde og døve har i lang tid været misfornøiet med at deres skoler kaldes abnormskoler» skrev for eksempel Morgenbladet i 1915.

Stortinget foreslo den gang å endre navn på abnormskoleloven til «Lov om blinde, døve og aandssvake børns undervisning».

«Aandssvake børn» var med andre ord akseptabel språkbruk. Det var det lenge, og Norge hadde en rekke «åndssvakehjem» og «åndssvakeskoler». Fremdeles er, som tidligere nevnt, ordet «åndssvak» del av norsk lovgivning.

En annen type institusjon som har gått gjennom flere endringer, både i navn og funksjon, er det som tidligere ble kalt «fattighus».

Mange av beboerne her var eldre og syke, og det foregikk en flytende overgang til «gamlehjem», deretter «eldrehjem», «sykehjem», «omsorgsboliger», «bo- og behandlingssentre» og diverse annet.

Kritisert uansett

– Alderdom er en del av livet, og vi kan ikke omformulere oss vekk fra livets realiteter.

Det sier den pensjonerte språkforskeren Ruth Vatvedt Fjeld til Sykepleien.

Fjeld kan mer om ufin ordbruk enn de aller fleste. I 2018 ga hun ut «Norsk banneordbok» med over 1000 saftige ord og uttrykk. 

– Jeg forstår at man ikke ønske å støte noen, men det monner å endre språket. Man må endre folks holdninger til de fenomener som omtales. Det foregår på et helt annet plan.

Fjeld er professor emerita ved Oslo universitet og har blant mye annet vært språkkonsulent i NRK, ansvarlig for det leksikografiske bokmålskorpuset (LBK) og redigert flere ordbøker for bokmål.

Hun husker godt hvordan ulike ord om helse og sykdom har vært oppe til vurdering og revurdering.

– På 80-tallet var det blant annet mye diskusjon om «mongoloid», før man endte med å kalle det «Downs syndrom», forteller hun.

– Nesten uansett hva vi gjorde, var det noen som fant noe å kritisere.

– Negative konnotasjoner kommer krypende

Fjeld har stor forståelse for at folk ikke ønsker å stigmatisere eller ekskludere gjennom ordbruk. 

Samtidig tror hun stadige tilpasninger for å ufarliggjøre språket, kan gå utover mulighetene til å kommunisere effektivt.

– Folk gjør det sikkert av godt hjerte, men ofte kan endringer virke mer tilslørende enn opplysende, mener hun.

Ifølge NRKs ordliste for funksjonsmangfold, kan ordet «bruker» i dag oppfattes som stigmatiserende. Det skal bare benyttes når det henvises spesifikt til hva noen er en bruker av.

– Da jeg i sin tid jobbet som norsklærer på en rehabiliteringsinstitusjon, ble «pasienter» byttet ut med «bruker», forteller Fjeld.

– I dag sier man vel gjerne «beboer», men det ordet kommer også til å bli belastet snart, det er jeg sikker på. Negative konnotasjoner kommer krypende etter en stund uansett.

Ikke klarspråk

Fjeld mener stadige endringer kan gjøre det vanskelig for både fagfolk, helsepersonell og folk flest å holde tritt. Hun viser til hvordan klarspråk har vært et satsingsområde de siste årene, ikke minst innen helse.

– Men overdreven bruk av eufemismer er ikke klarspråk, heller det motsatte, mener hun.

– Det er grenser for hvor mye hensyn man kan ta og fremdeles kommunisere effektivt.

– Går utviklingen fra eufemisme til tabu raskere nå enn før?

– Ja, det gjør den. Folk er mye mer bevisst på dette i dag, men det er et kappløp vi aldri kommer til å vinne ved hjelp av ord.

Følsomt felt

Avdelingsdirektør i Språkrådet, Daniel Gusfre Ims, sammenlikner helsespråk med ord som omhandler kjønnsidentitet, etnisitet eller fattigdom.

– Ord som handler om enkeltmennesker, identitet eller det å være annerledes blir gjerne gjenstand for mye diskusjon og sterke meninger.

Ims forteller at ordbøker tidligere speilet holdningene til flertallet av befolkningen og ofte beskrev andre grupper som «avvik». 

– Slike definisjoner finner du ikke lenger. Nå speiler ordbøkene også ønskene til dem som omtales ved at ord beskrives som «utdatert» eller «nedsettende».

Språkrådet gir – som navnet indikerer – råd om språk. Ims forteller at de uttalte seg om nyordet «funksjonshindret» fra ovennevnte NOU. De påpekte da at «hemmet» og «hindret» språklig sett er veldig synonyme.

– Rent språklig er det derfor ikke noe ved ordet «funksjonshindret» som skulle indikere en ny forståelse, mener Ims.

Generelt skeptisk

Som generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen har Mina Gerhardsen understreket at hun aldri bruker ordet «dement» siden «ingen er bare sykdommen sin».

Innen psykisk helse har enkelte tatt til orde ytterligere forsiktighet [pdf] i språkbruken, slik at man for eksempel sier «person som er blitt gitt diagnosen schizofreni» i stedet for «person med schizofreni».

Ims i Språkrådet er skeptisk til slike skiller.

– Vi har registrert at deler av språksamfunnet mener det er en meningsbærende forskjell mellom å være syk og å ha en sykdom, men i norsk grammatikk er dette i utgangspunktet to ulike måter å uttrykke nøyaktig det samme på, sier han.

– Alle er vi mange ulike ting. Hvor stor del av identiteten vår noe utgjør, sier ikke slike språklige konstruksjoner noe om.

Ims mener derfor det er innebærer en uheldig utvikling dersom man på noen utvalgte, sensitive områder skal begynne å skille.

– Det vil innebærer en veldig stor grammatisk endring på tvers av det vi ellers gjør i språket, sier han.

Fra «helsesøster» til «helsesykepleier»

Språk er uansett langt mer enn bare språk. Det er også følelser, politikk, makt og mye mer. 

Om noen ønsker å bytte ut ordene vi bruker om hverandre, hva må da til for å lykkes?

Ims peker på faktorer som kan skape fortgang:

– Det bør være utbredt enighet om ett alternativ, ikke uenighet om flere. Nyvinningen bør ikke være for lang og komplisert. Man bør, som sagt, ikke endre mønster i språket, og om et nytt begrep tas i bruk av offentlige myndigheter, går gjerne utbredelsen raskt.

Ims trekker frem utskiftingen av ordet «helsesøster» som et eksempel. Kun et halvt års tid etter at «helsesykepleier» ble offisielt innført, hadde ordet overtatt som den dominerende benevnelsen i norske medier.

– Det er har vært mange liknende endringer av profesjonsord de siste årene, der man introduserer kjønnsnøytrale alternativer, påpeker Ims.

– Det går som regel raskt.

– Må ikke la det gå for langt

– Det viktigste er ikke hvilke betegnelser vi bruker om folk, men hvordan vi forholder oss til dem.

Det sier Erlend Hem, instituttsjef ved Legeforskningsinstituttet og professor ved Universitetet i Oslo.

Hem har engasjert seg mye i hvordan vi skriver og snakker om helse, blant annet som leder av Gruppe for norsk medisinsk fagspråk [pdf], som medredaktør av boken «Helsespråk» og gjennom en rekke kronikker og kommentarer.

Han mener det finnes mange eksempler på god språklig utvikling innen helse og har selv vært pådriver for flere slike endringer. For eksempel tok han til orde for at «skamben» ikke bør brukes.

– Når et ord blir belastet så bytter vi det ut med et annet, men vi må ikke la det gå for langt, oppfordrer han.

«Eufemistisk tredemølle»

– Endringene er velmente, og vi forsøker å si vanskelige ting på nye måter, men som regel varer det ikke lenge før de negative konnotasjonene følger etter, som nissen på lasset. Når et ord blir negativt ladet, finner vi på et nytt. Det blir fort en lang, lang rekke. 

Han synes den kanadiske psykologen Steven Pinker oppsummerte fenomenet godt, med sitt begrep «eufemistisk tredemølle».

Hem viser til hvordan man i utdanningen av helsepersonell lenge har vært nøye med å skille mellom person og sykdom. At man for eksempel sier «person med demens» og ikke «en dement person».

– Dette er viktig, for folk er selvsagt ikke bare sin diagnose. Men man kan bli for streng også. Sier du at noen er «diabetiker», «blind» eller «dement» eller «astmatiker», så forstår jo de fleste at dette ikke beskriver alle sider ved personen.

Ikke en teoretisk diskusjon

– Folk kan komme i tvil om hva som er riktig, påpeker Hem.

– De får berøringsangst og blir redde for å si noe feil. Hvilke ord er for eksempel greit å bruke om hudfarge eller etnisitet? Vi må passe på. Hvis vi blir engstelige for å bruke feil ord, kan vi havne i et uføre der vi unngår å snakke om visse temaer. Da har vi fått et større problem.

Ifølge Hem er ikke dette en akademisk eller teoretisk diskusjon, men noe som helsepersonell og andre står oppe i hver dag.

– Jeg tror det kan være fornuftig å ikke være så forferdelig opptatt av å si det korrekte hele tiden, sier han.

– Du kan bruke mange ulike ord dersom du gjør det med respekt for dem du snakker om og med.