Den norske sykefraværsordningen er en utenforskapsfelle
Fafo-forskere mener lavt sykefravær kan gi økt utenforskap. Jeg tror det kan være motsatt.
I et innlegg i Aftenposten 15. august spurte jeg om IA-samarbeidet (avtalen om inkluderende arbeidsliv) er årsaken til at Norge har verdens høyeste sykefravær. Blokkerer partenes vetorett en sunn debatt om de faktiske årsaker til det særnorske sykefraværet? Gir det uhensiktsmessige virkemidler?
Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) avviser mine bekymringer og peker på åpenbare fordeler med IA-samarbeidet utover måloppnåelse om sykefravær, som jeg er enig i. Forskere fra Fafo mener lavt sykefravær kan gi økt utenforskap. Jeg tror det kan være motsatt. Aftenposten mener på lederplass at trepartssamarbeidet har hindret nødvendige endringer i sykelønnsordningen.
Men hvorfor har egentlig Norge verdens høyeste sykefravær og i tillegg verdens høyeste andel på arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd? Det er det mange ulike meninger om. Jeg tror vi overvurderer betydningen av arbeidsmiljø og helseproblemer.
Arbeidsmiljøet er bedre enn sitt rykte
Politikere og partene hevder iblant at 30 prosent eller mer av sykefraværet skyldes arbeidsmiljøet. Tallet kommer fra spørreundersøkelser. De kan gi usikre tall.
Ifølge spørreundersøkelser mener for eksempel 27 prosent at de kunne vunnet en medalje i neste OL om de begynte å trene i dag. 20 prosent av folk som sier de har hatt kreft, har faktisk ikke hatt det.
De som snakker ned arbeidsmiljøet basert på usikre tall, har gjerne en agenda for det. Jeg tror arbeidsmiljøet er bedre enn sitt rykte.
Norge har selvsagt ikke høyere sykefravær enn andre land fordi vi er sykere. Norge har nær verdens beste folkehelse og helsevesen.
Sykmeldinger knyttes til diagnoser fordi systemet krever det. Vanlige diagnoser for sykmeldinger er slapphet/tretthet, ryggsmerter, psykisk ubalanse som er situasjonsbetinget, og uspesifikke psykiske plager. Dette er plager de fleste voksne har iblant, enten man er sykmeldt eller ikke.
Velger man å gå til fastlegen, sier reglene at legen må stille en diagnose for å få betalt for konsultasjonen.
Ved å bestille time hos fastlegen bestemmer pasienten faktisk at hen skal få en diagnose. Fastlegen bestemmer hvilken diagnose.
Ber pasienten om en sykmelding, blir denne diagnosen oppgitt i sykmeldingen til Nav. Nav teller opp diagnosekodene og omtaler det som årsaker til sykefravær.
Slik Nav formidler statistikken, skyldes alle sykmeldinger en diagnose. Dette er misvisende ettersom årsaker til sykmeldinger er sammensatte og siden Norge selvsagt ikke har høyere sykefravær fordi vi er sykere enn i andre land. Derfor er det hensiktsmessig å skille mellom «syk» og «sykmeldt» i sykefraværsdebatten.
Det er lett å få sykmelding
Arbeidsmiljøforhold og helseproblemer forårsaker noe sykefravær både i Norge og i andre land. Årsaken til at Norge har et høyere sykefravær enn andre land, må være noe annet enn sykdom og arbeidsmiljø.
Jeg tror årsaken til det høye nivået av sykefravær, AAP og uføretrygd i Norge skyldes at vi har en sykefraværsordning som fungerer som en utenforskapsfelle. Det er lett å bli sykmeldt, og det er lett å forbli sykmeldt. Terskelen for sykmelding er blitt lav i Norge. Sannsynligheten for aldri å komme tilbake til jobb øker med varigheten av ugradert sykefravær. I tillegg kommer økningen i unge uføre som sjelden har hatt fast arbeid, men det er en annen diskusjon.
Arbeidstakere som er ugradert langtidssykmeldt, kan få bivirkninger av sykmeldingen i form av psykologiske barrierer for retur til arbeid. Dette kan være tanker og følelser om at man ikke mestrer jobben – eller at man ikke er ønsket tilbake. Det forekommer også medikalisering, altså at man overvurderer betydningen av diagnosen i samtaler om sykefraværet.
Alle fire aktørene i sykefraværsbeslutningene kan påvirkes til å reparere utenforskapsfellen i den norske sykefraværsordningen, og det kan gjøres ved å endre økonomiske incentiver:
1. Kutt i sykelønn
Sykmeldte i Norge får i dag full lønn i ett år, men får et betydelig kutt ved eventuell overgang til AAP og uføretrygd. Det er mye forskning som viser at kutt i sykepenger reduserer sykefravær.
Arbeidslinja legger til grunn at det skal lønne seg å jobbe, og AAP og uføretrygd har derfor lavere ytelser enn lønnsinntekt.
Men er det lurt å vente med denne «motiverende påkjenningen» til det har gått et helt år? Jeg tror det skaper en felle.
Et kutt i sykelønn ved ugradert langtidssykefravær ville redusert sykefraværet og derved forebygget noe av overgangen til AAP og uføretrygd.
I dag har vi et massivt kutt i sykelønn etter 365 dager sammenhengende sykefravær, og den dagen kommer mange tilbake til jobb. Kutt i sykelønn har imidlertid velferdskonsekvenser, selvsagt, men det er bare småtteri sammenliknet med inntektstapet man får ved AAP og uføretrygd kanskje over 30 år.
Arbeid er helsebringende sammenliknet med trygd. Jeg mener derfor at kutt i sykelønn gir større helsegevinst enn helseskade. En analogi er tobakksavgifter, som forebygger bruk av tobakk. Ingen har foreslått å la folk få avgiftsfri tobakk det første året.
Kutt i sykelønn er politisk tabu i Norge. Hva om statens gevinster av kutt i sykelønn kunne byttes mot bedre ytelser for unge arbeidsledige, folk med ubetalte omsorgsoppgaver eller kvinner som får barn før de har jobb?
2. Mer økonomisk ansvar til arbeidsgivere
Arbeidsgiver påvirker om den sykmeldte kommer tilbake og kan påvirkes ved incentiver. Arbeidsgivere som sier «ta nå den tiden du trenger for å bli helt frisk», kan høres empatiske ut, men det kan faktisk være økonomisk motivert. Arbeidsgiver betaler for de første 16 dagene av hver sykmelding, og sykmeldte blir gjerne sykmeldt igjen. Arbeidsgiver kan halvhjertet gjennomføre lovpålagt sykefraværsoppfølging og håpe at den sykmeldte forsvinner til AAP og uføretrygd. Det er til stor ulempe for både den sykmeldte og for samfunnet.
Arbeidsgivere har helt feil incentiver i dag. De bør få mer økonomisk ansvar for ugradert langtidssykefravær og mindre ansvar for korttidsfravær. IA-partene ble anbefalt dette alt i 2010.
3. Hva med fastlegen?
Fastlegen står for de fleste sykmeldinger, men er i praksis ingen effektiv portvokter.
Flertallet av fastleger er næringsdrivende og jobber på akkord etter et takstsystem hvor det lønner seg å ha korte konsultasjoner og mange prosedyrer.
Det lønner seg definitivt ikke å bruke mye tid på sykmeldingsoppfølging. Det forsurer fastlegens relasjon til pasienten å problematisere pasienters krav om sykmelding.
Taksten for sykmelding starter på bare 25 kroner, og takst for å si nei til sykmelding finnes ikke.
4. Navs rolle
Nav er involvert ved langtidssykmelding i dialogmøter hvor fastlegen, arbeidsgiver, arbeidstaker og den sykmeldte deltar. Nav-medarbeidere og deres ledere måles på om møtene avholdes i tide, men ikke på hva de fører til. Nav får kjeft, til og med i Aftenposten, når de sier nei til noe.
Bidrar til sosial ulikhet
Vi har altså en utenforskapsfelle i sykefraværsordningen. IA-samarbeidet skal bidra til et inkluderende arbeidsliv. Men ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) lykkes vi tydeligvis dårlig med det siden mange mottar uføretrygd i Norge.
Ifølge Nav går 56 prosent av arbeidstakere som er sykmeldt i et helt år, over til AAP, og 47 prosent av disse igjen går over til uføretrygd. Denne fellen bidrar til sosial ulikhet. 48 prosent av husstander uten noen i arbeid lever i fattigdom, mot bare 6 prosent i husstander der minst én er i arbeid.
IA-partene har altså mange ubrukte og svært effektive verktøy de kan bruke dersom de vil reparere utenforskapsfellen i den norske sykefraværsordningen.
Innlegget ble først publisert i Aftenposten.
0 Kommentarer