Pårørende trenger støtte og samarbeid når deres kjære flytter på institusjon

Politikerne vil at vi skal bo lenger hjemme. Det er nødvendig for å løse helsevesenets utfordringer. Dermed blir flere eldre pårørende stående i stort press over lang tid. Når til slutt partneren må flytte på institusjon, er den pårørende ofte helt utslitt. 

Mange eldre opplever at livspartneren må flytte fordi det er behov for mer omsorg enn oppnåelig i hjemmet. Det kan kjennes både godt og vondt. Godt fordi du vet at andre skal ta vare på den du har kjær og at du «slipper». Du får nå mulighet til å slappe av og kjenne på om det er noe du har savnet å gjøre. Samtidig kan det kjennes vondt at du ikke strakk til, eller ikke klarte å holde løftet om at din kjære skulle få bo hjemme.   

Motstridende følelser

Det er også vondt for pårørende fordi man ikke lenger er den som til enhver tid vet hvordan hen har det og kan dekke viktige behov. Nå er det noen andre som gir den daglige omsorgen og skal sikre at din nære får meningsfulle og gode dager. Dette kan oppleves både vanskelig og overveldende. 

Det å dra på besøk på institusjon kan også gi motstridende følelser. Pårørende kan være så slitne at det rett og slett ikke er krefter igjen til å komme på besøk den første tiden, eller at energien bare strekker til sjeldne, korte besøk. Det kan føre til undring og spørsmål fra ansatte som igjen kan gi en følelse av skam. Andre kan kjenne på utrygghet for å «gå i veien» for de ansatte og er usikre på hva som er «lov”.  

Hva er viktig for pårørende når deres kjære ikke kan bo hjemme lenger?  

Erfaring fra mange møter med pårørende er at de har behov for en samtale i starten av oppholdet, eller helst i forkant, og at det er et nødvendig grunnlag for godt samarbeid.   

«Det er viktig å lytte til de pårørende. Vi er helt avhengige av å spille på lag med dem for å få gjort en best mulig jobb» (fagperson som selv er pårørende). 

Pårørende må bli sett

De pårørende kjenner beboeren best. De vet hva som er viktig for deres kjære. At ansatte spør om «hvordan» er en forutsetning for å kunne tilrettelegge for personsentrert omsorg. Ved at pårørende aktivt får mulighet til å være med på å fylle ut sine kjæres livshistorie, forsikres de også på at ansatte kjenner den de skal yte omsorg for, både som den vedkommende er nå, og det han eller hun var. Dette er viktig for at pårørende lettere skal kunne «overlate» sine kjære til andre.  

Det oppleves betydningsfullt at ansatte ser den pårørende og hører på hva vedkommende har av ønsker og behov. Den innledende samtalen er en mulighet for begge parter til å avklare forventninger – hvordan man ser for seg egen rolle og hva man forventer av den andre parten. 

Ansatte kan normalisere og berolige den pårørende på at det er normalt å kjenne på ulike følelser, at de trenger å «hente seg inn» og at det er lov til å kjenne på at det kan være vanskelig å besøke partneren. Å trygge den pårørende blir å trygge den eldre.   

Når ansatte ser den enkelte pårørende, kan de også være en stor ressurs for institusjonen. Om pårørende opplever seg som positiv bidragsyter, vil det være lettere å kunne bidra med tilstedeværelse og aktiviteter. På den måten kan de også komme i kontakt med andre pårørende og få muligheten til å snakke med andre i samme situasjon.  

Om vi står sammen og bidrar med det vi kan, blir det livsglede for alle.