fbpx Norske sykepleiere i Italia: – En slags hverdag …. med mange inntrykk Hopp til hovedinnhold

Norske sykepleiere i Italia: – En slags hverdag …. med mange inntrykk

Bildet viser en sykepleier i smittevernutstyr som skriver navn på dressen til en annen sykepleier.

Alarmen på mobilen ringer. Klokken er 05.15.

Jeg har allerede ligget våken en stund.

Sånn er det hver morgen.

Tusen tanker flyr gjennom hodet, og jeg prøver mentalt å forberede meg på dagen som kommer.

En enkelt frokost inntas på hvert vårt bord i spisesalen, før bussen plukker oss opp klokken 06.20.

Vi er ti som skal med bussen i dag, de andre skal jobbe kveldsvakt.

Teamleder teller opp antallet og viser tommelen opp til sjåføren, vi er alle mann – vi kan dra.

Tegningen viser en regnbue og teksten Andrà tutto bene.

Først på med utstyr

Vel fremme på sykehuset, låser vi oss inn i det store møterommet, som vi har fått til disposisjon.

Her oppbevares alt utstyret vårt. Her kler vi på oss før vi går til hver vår avdeling, her møtes vi for å spise lunsj, og her kommer vi tilbake ved vaktens slutt for å busse tilbake til hotellet sammen.

Klokken er 06.40 nå, og vi har bare akkurat nok tid til å få kledd oss for å møte tidsnok til vaktstart klokken 07.00.

Først skifter jeg til «scrubs», for deretter å starte med smittevernutstyret: Jeg tar på hette og Cathrine sjekker at alt håret er dekket. Så er det første par med hansker. De er ekstra lange, for å komme godt innunder dressen.

Deretter tar jeg på blå skotrekk, skoene skal nemlig inn i den hele og lukkede dressen.

Jeg kjenner svetten piple allerede.

Når dressen er forsvarlig lukket, skriver Cathrine navnet mitt utenpå og tegner også et lite norsk flagg.

Bildet viser en smitteverndrakt med et tegnet norsk flagg på og navnet Janecke.

To par hansker

Jeg smiler fort til Cathrine, det er mange timer til hun får se smilet mitt igjen. To munnbind vil skjule det frem til lunsj. Først en P3-maske, deretter et kirurgisk munnbind.

Jeg klipper et lite hull nederst på ermene i dressen og smetter tommelen gjennom, på den måten sikrer vi at ermet ikke sklir opp og blotter hud. Deretter tar jeg på hanskepar nummer to. Også disse går langt oppover dressermet.

Bildet viser en hånd med hanske på.

Til slutt er det briller og visir. Jeg kjenner allerede det velkjente trykket på ørene og over nese og kinn. Vi har heldigvis ikke fått sår i ansiktet, men åtte timer med munnbind og briller setter sine forbigående spor.

Bildet viser Janecke Engeberg Sjøvold med merker etter munnbind i ansiktet.

Svisjet fra draktene

Klokken er 06.57 og vi er klare for nok en vakt på Ospedale Bolognini i Seriate, Bergamo, Italia.

Vi har vennet oss til det nå, men de første dagene var det nesten litt spooky å gå rundt på sykehuset. Alle vandrer rundt i disse draktene, og vi ser kun øynene til hverandre. Lydene fra draktene som svisjer mot hverandre, skaper en litt science fiction-aktig stemning i korridoren.

Etter rapport går vi i gang med hver vår pasient. Morgenstellet tar tid, både fordi det er massevis av ledninger og tuber å ta hensyn til, men også fordi vi er noe hemmet av alt utstyret vi har på oss.

Vi har heldigvis den luksusen at vi kan ta oss god tid og gi pasienten god pleie. Slik var det ikke i ukene før vi kom.

Bildet viser Janecke Engeberg Sjøvold med smittevernutstyr.

Smører og masserer

Jeg kjenner svetten renne mellom skulderbladene, og jeg klør på nesen. Jeg kan selvsagt ikke klø meg med kontaminere hansker, så jeg prøver å fokusere på noe annet.

Mange av pasientene her har store trykksår, etter å ha ligget i samme stilling over lengre tid. Sykepleierne hadde mer enn nok med å bare holde dem i live, da det sto på som verst.

Nå smører og masserer vi kroppen for å unngå nye sår. Vi skifter tubeplassering i munnen og gjør munnstell.

Til sist barberes skjegg og bart. Selv om mannen er i dyp søvn, og konen ikke er her, så tenker jeg at de begge vil sette pris på at han nå ser litt mer stelt og fin ut.

Bukleie i 16 timer

Deretter er det alle målingene: blodtrykk, puls, EKG, temperatur, diurese og blodgasser. Alt dokumenteres i datasystemet, og meldes videre til legen ved eventuelt alarmerende resultater.

En av pasientene her ligger i bukleie denne morgenen, og vi forbereder oss på å snu ham. Han har ligget slik i 16 timer.

Å ligge på magen er svært effektivt for ventileringen av enkelte pasienter, men ikke for alle.

Anestesilegen står ved hodet og sikrer tuben som går via munnen og ned i lungene, denne er livsviktig for å kunne gi luft til pasienten.

Vi står tre på hver side av pasienten, og legger et laken over ryggen hans, vi tvinner det sammen i sidene med lakenet som ligger under ham, slik at han blir liggende inntullet i en slags pose.

På en-to-tre blir pasienten først flyttet ut mot siden, for så å bli vippet over på ryggen. Det går fort og effektivt, men svetten siler på alle involverte.

Gi råd, ikke kritisere

Mannen har ødemer rundt øynene og halsen. Først lurer legen på om det er blødning fra det sentrale venekateteret, som er årsak til hevelsen på bryst og hals. Han undersøker med ultralyd, og beslutter at det er ødemer fra leiet.

Jeg har tidligere tatt opp med dem, at i Norge snur vi pasienten litt fra side til side, og endrer på arm- og benstilling, også når de ligger i bukleie. På den måten forebygger man blant annet både trykksår og stive ledd.

Jeg nevner det for legen på nytt, men vet ikke om han forstår. Det er en fin grense mellom å råde og kritisere. Jeg passer meg vel for det siste.

Her ligger pasientene strakt på magen, med hodet plassert i en slags støttemaske. Selv om masken er myk, og skal hindre trykk, ser vi stygge sår på hake og panne. Jeg skjønner at når pasientantallet var vanvittig, så hadde de ikke anledning til å tenke på dette, men jeg håper å kunne innføre tanken etter hvert.

Bildet viser en anonymisert pasient som ligger på magen.

Dette er annerledes

Covid-19 angriper veldig forskjellig, og vi ser mange ulike symptomer og konsekvenser hos de ulike pasientene. Noen blir lettere syke, andre svært syke, og mange dør.

Jeg har jobbet med alvorlig syke og døende før.

Likevel er dette annerledes. Omfanget vi møter, og historiene vi blir fortalt, gjør inntrykk:

Pasienter som døde i sykebilene som sto i kø for å komme inn til sykehuset.

Pasienter som lå i hopetall i korridorene, uten at det var nok plass eller personell til å gi alle den hjelpen de behøvde.

Vanskelige avgjørelser som måtte tas av et folk som er svært religiøst, og som oppskatter sine eldre veldig høyt.

Å se teltene og kjølekonteinerne som fremdeles står utenfor, vel vitende om hva de har vært brukt til.

Får takk, hver dag

Vi hører ulende sirener mange ganger i døgnet, hver dag kommer det flere alvorlig syke til sykehuset, og ennå er det mange som dør hver eneste dag her i Bergamo.

Kirkeklokkene kimer også dagen lang.

Heldigvis er forholdene i bedring, våre italienske kolleger har så vidt fått hodet over vannet. At vi kom, har vært med på å bidra til det.

Det går ikke en dag uten at vi blir takket for at vi er her, for at vi så dem, og for at vi ville vise vår solidaritet med et folk i krise.

Jeg føler meg privilegert som fikk muligheten til det.

Dager med rutiner

Dagene her i Seriate, Bergamo er ganske like og svært rutinepreget.

Vi er på jobb omtrent hver dag, enten på dag- eller kveldsvakt, vi spiser sammen, trener sammen og nyter litt sol i den lille hagen, når det er tid til det.

Ellers er det tidlig til sengs og tidlig opp. Vi kan ikke besøke hverandre på rommet, så noen ganger blir vi sittende i korridoren for å prate.

Det er viktig at vi ikke isolerer oss for mye på rommene. Til tross for tøffe inntrykk og mye trist, evner vi å le og tulle sammen. Det er utrolig viktig for psyken.

Bildet viser en medisinsk innsatsteam som sitter i en korridor og prater.

Ingen rene soner

Dagene på avdelingen hvor vi jobber, er også preget av rutiner som på alle sykehus, men ofte brytes rutinene av at noen blir dårligere og tiltak må settes i verk.

En av «mine» pasienter sin tilstand har forverret seg over flere dager, og etter hvert blir det bestemt at han skal til CT for å få tatt et bilde av lungene og deretter flyttes til intensiv.

Vi går alle i fullt smittevernutstyr også ut av avdelingen, vi bytter selvsagt hansker og liknende, men likevel føles det rart med tanke på det vi trente på, hjemme på Haukeland universitetssjukehus.

Forskjellen er at her på sykehuset finnes det ikke lenger noen «rene» soner. Overalt er det pasienter med koronasmitte, og de har på en måte gitt opp å begrense det til enkelte steder i sykehuset. Jeg tenker på den enorme smittenedvasken som må til etter dette.

Bildet viser helsepersonell i smittevernutstyr som gjør pasient klar til  CT.

Nå på ny avdeling

I løpet av tiden vi har vært her, har Cathrine og jeg jobbet på tre forskjellige avdelinger. De fleste andre i teamet har vært ved samme avdeling hele tiden.

Det krever selvsagt en del å flytte slik, bli kjent med nye personer og andre rutiner. Samtidig er det fint å få erfaring fra flere pasientgrupper.

Den siste avdelingen vi er på, er en medisinsk avdeling. De som ligger her, er langt friskere og flyttes til en annen avdeling ved eventuell forverring. Vi treffer på mange skjønne, eldre mennesker som prater i vei på italiensk til oss, og som bare ler når vi sier «no capiche».

De peker og gestikulerer, og på den måten forstår vi hverandre på et vis.

Det er svært viktig å følge nøye med på disse pasientene, for de kan fort bli mye dårligere. Uten at de oppdager det selv.

Som signora Theresa. 

For lite oksygen i blodet

Hun smilte og dirigerte oss rundt under morgenstellet. Hun skulle slett ikke ha sykehusskjorte på seg, hun hadde egen pyjamasskjorte med hjemmefra. Kjemme håret måtte også til. Dette er en dame som er opptatt av utseendet sitt.

Hun ville ha frokost, men spiste lite, og vi merket oss at når hun var alene, så falt hun fort i søvn. Jeg talte pustefrekvensen hennes, og den var raskere enn den skal være. Noe blå på neglene var hun også. Da vi målte SpO2 (metning av oksygen i blodet) lå den på 80-tallet (den bør ligge på 95–100 prosent).

Det ble tatt en blodgass, som viste at hun slett ikke var så bra som hun selv mente at hun var.

Jeg fikk så vondt i hjertet da den skjønne gamle damen ble hentet til en mer spesialisert avdeling. Hun holdt hånden min i begge sine og sa «ciao» og «grazie» Jeg kunne se at hun var redd.

Jeg krysser fingrene og håper inderlig at hun klarer seg.

Bildet viser helsepersonell i smittevernutstyr som triller en pasient ut av en avdeling over til en annen.

Tar til tårene

Vi er et flott team som støtter hverandre. Vi jobber på svært ulike avdelinger, og deler våre erfaringer når vi samles til debrif. Vi har hver vår makker, som vi skal passe ekstra godt på, men vi er der for hverandre alle sammen.

Alle bearbeider inntrykk på ulikt vis.

Jeg skriver reisebrev/blogg og trener daglig. Da får jeg ryddet i tanker og plassert inntrykkene på riktig sted.

At jeg tar til tårene fra tid til annen, er jeg sikker på at de fleste forstår.

Inntrykkene her er mange, både gode og vonde, og tårene tilhører begge kategorier.

Anestesisykepleier Janecke Engeberg Sjøvold er med i det norske medisinske innsatsteamet som er i Italia for å bistå i koronakrisen.

Hun skriver reisebrev til Sykepleien. Hun publiserer også disse på sin egen blogg: forfatterwannabe

Les alle Janecke Engeberg Sjøvolds reisebrev her:

De VISSTE! Og vi var ventet!

Vi lover å komme tilbake når koronamarerittet er historie

Det er nå de kan gråte

Nok en sorgfull familie i Bergamo …

Det er nå vi kan bli syke

Tomt i avdelingen

Bare reiselystne nordmenn?

Ny avdeling og triste nyheter

En slags hverdag … med mange inntrykk

Vi skal hjem

Les også blogg fra akuttsykepleier Kaja Flatøy i medisinsk innsatsteam: Mitt møte med Bergamo, Italia

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse