Kunsten å få

Han stod rett foran oss, lenge, uten å si et ord. Vi lot først som om vi ikke la merke til ham, han var skitten og luktet alkohol, vi tenkte nok begge at han tigget etter penger. Men vi var blakke og hadde knapt penger til mat. Dessuten var vi mer enn 250 mil hjemmefra med alt det innebar av utgifter. Nei, vi hadde ikke en krone å avse.

"Er dere fra Nord Norge? Finnmark?" spurte han på engelsk med tysk aksent. Vi så opp på ham og nikket, plutselig litt interessert. Men det var som om han falt litt sammen ved denne bekreftelsen. Han tok til å rote i lommene, og før jeg rakk å reagere satt jeg med hundre tyske mark i hånden. Min venninne og jeg så overrasket på hverandre, deretter på mannen som allerede hadde forlatt oss. Jeg spratt opp, og innhentet ham bak en kiosk hvor jeg strakte seddelen mot ham. "Jeg vil ikke ha dem", sa jeg, "du trenger pengene mer enn oss". Han svarte ikke på påstanden, men fortalte kort at han hadde vært soldat i Finnmark under krigen. Det ville glede ham om jeg mottok pengene. "Vær så snill, de er dine", sa han. Jeg stod en stund og kjente på tyngden av pengene. Mengden av alt jeg plutselig kunne kjøpe. "Behold pengene", sa jeg og la seddelen i hånden hans på den samme direkte måten som han hadde gjort. Og så løp jeg bort uten å si noe mer, og på et vis lykkelig over å ha stått imot: Min venninne og jeg hadde trengt hver eneste krone.

Det er lett å avsløre min egen historieløshet i denne fortellingen. At

jeg ikke straks koblet en fordums tysk soldat med et krigsherjet, nedbrent Finnmark. Nettopp derfor oppfattet jeg heller ikke ønsket om en slags tilgivelse, jeg forstod rett og slett ikke at mannen ville bøte med penger på noen gamle gjerninger som kanskje plagde ham dag og natt. Med litt fantasi er det ikke vanskelig å forestille seg hva han som tjueåring hadde vært med på, kanskje ureflektert, under press, i redsel, ja, kanskje i en naiv tro på noe riktig og rett. Hva hadde jeg ikke kunnet gjort for ham ved å motta pengene? Lettet samvittigheten, gitt ham noen gode dager?

I en artikkel i A-Magasinet (47/07) hevder psykolog Christine Mohn at vi stort sett hjelper andre for å hjelpe oss selv. Det kan virke som et temmelig kynisk utsagn med tanke på alle som hjelper andre ut fra et ektefølt engasjement, ofte med risiko for eget liv. Årsaken er selvfølgelig mer omfattende enn som så. Men for å følge Mohns resonnement hjelper vi andre enten fordi vi føler at det er vår medmenneskelige plikt, fordi det øker sannsynligheten for at vi selv får hjelp når vi trenger det, eller for å regulere vårt eget humør. Mohns slutning er altså at vi hjelper andre ut fra egen vinning. Men sett i det samme "kyniske" perspektivet; hva kan vi oppnå med det motsatte? Hva kunne jeg ha oppnådd ved å motta pengene fra tiggeren, ved å la ham hjelpe meg? Ikke mye, bortsett fra den rent materielle vinningen. For jeg er ganske sikker på at jeg i ettertid hadde klandret meg selv for grådighet. Og stikker jeg enda dypere i uviljen, kjenner jeg at tanken på å stå i gjeld til noen føles ganske ubehagelig. Og det er nok her noe av problemet ligger. Det er nemlig ikke alle jeg vil stå i gjeld til. Å ta imot skaper et forhold til giveren. Det forplikter og skaper et usagt krav om en gjengjeldelse. Og jeg innbiller meg at det gir giveren en viss makt over meg.

Et annet aspekt er at jeg er oppdratt til å gi og dele. Jeg er jo tross alt oppvokst i Norge, selve givernasjonen. Det ønsker jeg selvfølgelig at vi skal fortsette å være. Men - jeg er åpen for at denne "giverposisjonen" har gjort oss litt overlegne, nesten litt arrogante, ja, at vi har kommet til å betrakte oss selv som så ressurssterke at det er under vår verdighet å si "ja takk, det trenger jeg".

Slike betraktninger kommer selvsagt fra et nokså "blasert" ståsted. Mange er så avhengige av andres omsorg at de aldri kan tillate seg å stille spørsmål vedrørende hjelpen de mottar eller trenger.

Jeg snakker mer om de av oss som stiller opp for andre både på jobb og i fritiden, som insisterer på å klare seg selv, og som til og med har venner og familie som mer enn gjerne vil bidra. For alle disse, alle oss, skulle jeg ønske at kunsten å motta ble likestilt med gleden ved å gi. Og at den ble betraktet som et like stort tegn på nestekjærlighet. Fordi det dypest sett er å anerkjenne andres ressurser, det er å erkjenne at selv den fattigste kan by på noe vi selv ikke har. Og ikke minst at vi alle kan skifte på å være sterke og svake, for det er jo det vi er, både som mennesker og nasjon, hele tiden.

I etterpåklokskapen lys ser jeg at det kunne oppstått en flott gjensidighet mellom tiggeren og meg. Jeg kunne ha gitt ham den gode følelsen av å hjelpe meg. Og han kunne gitt meg den gode følelsen av å hjelpe ham. Dessuten, hadde jeg vært riktig snarrådig og klok, som jeg dessverre ikke var, kunne jeg jo bare gitt pengene videre til en annen uteligger.