Lønnet eller kallet?

Jeg deltok i dag sammen med to hundre andre på konferansen: “Profesjoner i skvis”. Temaet var profesjonsetikk og dømmekraft. Hvor stor tro har vi på egen erfaring og kompetanse?

Under parolen på gølvet hvor jeg synes jeg hører hjemme, introduserte professor Knut Ruyter sitt innlegg med eksempler fra ”gølvet”. Han fortalte historier om sykepleiere som opplever seg som roboter, og om rasjonering på egg ved sykehjem. Ett egg i uken per beboer!

Som bildet på profesjonsutøveren bruker han syklisten. Det viser seg nemlig at sykepleierne gjerne lar de andre ta styret, og følger etter. Vi lar oss med andre ord gjerne (vill?)lede. Syklisten, som den moralske aktøren, blir offer. Offer for organisering, helselovgivning og kunnskapshierarki hvor ”den enkelte lar seg fortelle hva som skal gjøres”. Ikke nok med det, også forsvarlighetsprinsippet viser han blir ubrukelig uten handlingskraftige fotfolk.

Vi opplever stadig at rommet for å hjelpe i situasjoner som ikke er ”bestilt” og tilmålt på forhånd, blir innskrenket. Høydepunktet ved forelesningen hans synes jeg derfor ble en setning om kallet til å hjelpe. Retningen som kan beskrives som et kall. Tanken og en sterk formening om at ”jeg skal hjelpe andre”. Et kall som faktisk de fleste har hørt til å hjelpe andre, skal vi tro Ruyter.

Kjerneaktiviteten vår, basert på denne overbevisningen, kallet eller dedikasjonen om du vil, til å hjelpe andre, kan ikke på forhånd tidfestes eller planlegges. Enhver målstyring eller behandlingslinje skal selvsagt ta høyde for situasjonene som kommer, helt spontant, men er virkeligheten slik? Eller er det nettopp disse uplanlagte (særlig krevende og sårbare) situasjonene som skvises? Og ignoreres etter hvert? Blir jeg faktisk i stand til å fortrenge det hele?

Vi (dvs. mormor eller onkel Kjell) er altså prisgitt ledelsesfilosofien på sykehjemmet om vi får tilmålt ett eller flere egg per uke. Kan vi i ytterste konsekvens frykte at beboere og pasienter i større grad enn tidligere kommer til å dø alene også?

Hjelpeyrkets grunnvoller slår sprekker. Og jeg velger meg Ruyters avslutning: ”Farvel roboter, velkommen egg!”