Ville den barmhjertige samaritan gått ut i streik?

 Filosofen Pettersen (LINK) skriver i Sykepleien om den barmhjertige samaritan som ideal for dagens sykepleiere, og hvor feilslått dette er. Slik jeg tolker henne handler innlegget om at samfunnet snart må tåle “å smake sin egen medisin”.

 Jeg kan bare snakke for meg selv, men det var definitivt det sosiale mandatet som gjorde at jeg valgte meg sykepleien. I så henseende er ikke den barmhjertige samaritan en ubetydelig premissleverandør for mine idealer.

 Det er allikevel treffende når Pettersen påpeker at: “Han hadde nok heller ingen barn som skulle hentes i barnehagen.” Og at han også hadde alle midler tilgjengelig for å gi den beste hjelpen. Hun får rett når hun viser hvordan denne konteksten slett ikke stemmer med de rammene dagens sykepleiere utøver sykepleie innenfor.

 Men er en sykehushverdag preget av høyteknologi eller hjemmesykepleiens arbeidsdag uforenlig med omsorgs- og barmhjertighetsdimensjonen i sykepleien? Det er kanskje snarere tvert imot. Når teknologien og medisinen har framskritt som demper fokuset på plagene etter helbredelsen, slik Mette Grøholdt skriver i sin kronikk om “ De stumme plagede ”, er sykepleierens rolle viktigere enn noen gang. Og også da slår idealene om barmhjertighet inn.

Ja takk, begge deler! En filosof vil jeg også tro har helter eller idealfortellinger om hvordan bli en dyktig filosof og tenker? Akkurat det samme har vi i sykepleien i kraft av den barmhjertige samaritan. Den er ikke et hinder, men en ledestjerne for eksempel i møte med lovens krav om faglig forsvarlighet. Vi kan ikke (og vil ikke?) i en konkret situasjon gi oss hen til kostnadsanalyser som standard for hva vi strekker oss etter. Da blir faktisk en fortelling tatt helt ut av kontekst mer relevant. Her mener jeg vi holder i hevd en av de viktigste normene i vårt profesjonelle virke. Og det finnes mange strenge sykepleiere som vet å avveie den spontante omsorgsutøvelsen og andre faktorer som spiller inn. Det være seg økonomi, andre pasienter som også skal ha hjelp eller hvor langt vi strekker oss med hjelpen som gis. At sykepleiere har som ideal å utøve kontekstløs spontan omsorg, stemmer ikke. Sykepleien har en lang tradisjon for en nokså myndig, men kjærlig omsorg.

 Jeg kan se at lignelsen om den barmhjertige samaritan kan være tilslørende. Hit følger jeg Pettersen. Men når hun sier at det blir feil å gi omsorg som “bare” lindrer symptomer- og å gi omsorg (behandling?) om og om igjen, mener jeg hun går seg vill. Helsevesenet gir nettopp omsorg til de som kommer igjen og igjen. Dette gjelder ikke minst de stadig økende livsstilssykdommene. Det er kanskje noe her ved Pettersens resonnement jeg ikke klarer å få fatt i, men slik jeg ser det gjør hun seg til forkjemper for en omsorgsetikk hvor de som fortjener det skal få behandling og omsorg, og sykepleieren eller legen skal gjøre denne prioriteringen. Da tror jeg hun undervurderer hjelpeyrkenes rasjonale hvor idealistene står sterkt.

 Men kanskje har hun rett, kanskje er den tid forbi hvor vi alle kan være sikre på at vi får hjelp når vi trenger det som mest. Hvis vi har vært på legekontoret for ofte, eller vært innlagt med overdose for andre gang denne uken, da er vi kanskje ikke berettiget hjelp fordi det skal prioriteres? Min erfaring er at det ofte oppleves umulig å priorietere i helsevesenet, og det er derfor økonomisk rasjonalitet bidrar til at det blir umulig å gjøre en skikkelig jobb. Her har vi en jobb å gjøre for omsorgsidealene. God omsorg gir kvalitet og bedre helse. Så får vi finne ut da om vi klarer å måle og veie det hvis det er språket vi blir nødt for å snakke. Det er her utfordringen ligger; i respekten for helsetjenestens sosiale mandat.

Men at idealet om den barmhjertige samaritan er belastende for helsearbeideren, det er det ingen tvil om. Spørsmålet er bare hvilke kamper som skal kjempes? Den mot samaritanen eller den mot New Public Management?