fbpx Vi tror du har cancer, men vi er ikke sikre! Hopp til hovedinnhold

Vi tror du har cancer, men vi er ikke sikre!

Vi må være bevisst på vår ”makt” og bruke den riktig for vi kan ha ”makt” til å ødelegge et liv.

Jeg kom inn til en pasient som satt og gråt. Jeg spurte hva som var galt og hun svarte, ” Jeg har fått kreft”. Jeg spurte henne åssen hun kunne vite dette. Hun rakte meg et brev og jeg leste: ”Vi tror du har cancer , men vi er ikke sikre. Vi ber deg vennligst møte opp på avd……for å ta noen prøver for å sjekke dette. Vi sender deg en innkallelse så snart vi har noe ledig.”

Dette har preget pasienten siden, og ført til at hun er redd og deprimert. Er det så rart? Jeg lurer egentlig på hva som streifet legens hode i det han skrev brevet til pasienten.

Tenkte legen på pasientens tanker og følelser ? Er det normal prosedyre å spekulere i pasienters evt. diagnoser pr. brev, uten at dette forklares ytterligere?

Pasienten har tapt vekt og har mistet en del av livsmotet, hun spør personalet daglig om de kan konstatere om hun har cancer eller ikke, og hva som kommer til å skje med henne. Tenk om hun ikke har cancer, og at mistanken de har ikke kan bekreftes. Hva da?

Tenk at et brev fra en lege i et tankeløst øyeblikk kan ødelegge et menneskes liv, nå og tiden som kommer fremover.

Om denne hendelsen ender positivt er pasienten så langt nede og så nedsatt at hun kommer til å koste helse Norge mange penger. Pasienten er gammel og det skal mye til for at hun evt skal komme tilbake til det livet hun hadde etter dette. Og ikke minst noe ubetalelig blir tatt i fra henne , hun har blitt frarøvet livsmotet.

Har vi alltid med oss hodet når vi har andres liv i våre hender? Og tenker vi på hva slags følger våre handlinger og utsagn kan få for den andre? Er det kun de som arbeider nærmest pasienten som vet at det er mennesker med følelser?

Vårt yrke kan i mange tilfeller være med på å ødelegge andres liv om vi ikke er varsomme i våre utsagn og handlinger. Vi må være bevisst på vår ”makt” og bruke den riktig for vi kan ha ”makt” til å ødelegge et liv. I vår profesjon skal vi redde liv og tilrettelegge for et evt. bedre liv og dette innebærer også at vi tar vare på pasientenes resurser og egenverd, noe vår utdanning er meget klar på. I noen tilfeller skal vi være med på veien ved livets slutt, men det er ikke vår avgjørelse om når det skal ende. Selv om mitt eksempel forhåpentligvis ikke er dagligdags,( og at det ikke er sykepleierens jobb å diagnostisere) kan det brukes i mange sammenhenger til å illustrere ”vår mulighet til å være med på å innvirke på at et liv ødelegges”.

Pasienter er mennesker de også, og de lever så lenge de gjør det.

0 Kommentarer