Er de kliniske mastergradene praksisnære nok?

Behovet for sykepleiere med avansert klinisk kompetanse er økende. Dette skyldes blant annet flere eldre, flere pasienter med sammensatte lidelser og en etnisk og religiøst mer sammensatt pasientmasse. Samtidig trenger sykepleiere oppdatert kunnskap om ny teknologi som kan bidra til mer avanserte undersøkelser og behandling. Det mangler med andre ord ikke gode argumenter for hvorfor sykepleiere bør ha mer spesialisert faglig kompetanse. Høgskoler og universiteter har derfor de senere år utviklet og etablert flere nye mastergradsutdanninger for sykepleiere. Noen av disse er sykepleierspesifikke, andre er tverrfaglige. Hvordan ser så helsetjenesten på kompetansebehovet? Helsetjenesten ønsker sykepleiere med handlingskompetanse innenfor basis ferdigheter i sykepleie. Flere har stilt spørsmål om nyutdannede sykepleiere har gode nok grunnleggende medisinske og naturvitenskaplige kunnskaper samt nødvendig etisk kompetanse. Et annet viktig spørsmål er om de nye mastergradsutdanningene gjør sykepleiere bedre rustet til å ta seg av de akutte og kritisk syke slik samhandlingsreformen legger opp til? Bidrar for eksempel et mastergradsstudium til at sykepleiere lærer å gjøre selvstendige og mer avanserte kliniske vurderinger? Og lærer de å iverksette nødvendige behandlingstiltak? Det er derfor nødvendig med spesialisert sykepleiekunnskap om grunnleggende begreper. Sykepleiere trenger teorier for å beskrive kliniske forhold som grunnlag for beslutninger. De må utdannes i å gjennomføre nye og mer avanserte kliniske vurderinger og behandlingstiltak enn de lærer på bachelorutdanningen. Er det riktig å navngi en mastergrad som «klinisk » uten at læring av disse ferdighetene inngår som en egen del av utdanningen? En økt «akademisering» av sykepleieutdanningen fremstilles ofte som det motsatte av bedre klinisk kompetanse. Denne debatten sporer ofte av i en diskusjon om «gapet mellom teori og praksis». Vi bør imidlertid fokusere mer på innholdet og læringsmetodene i utdanningen. For å kunne lytte med et stetoskop og deretter beskrive og forstå pasienters hjerteog lungelyder trengs akademiske kunnskaper. Det samme gjelder for å forstå de enkelte pasienters fysiske og psykiske reaksjoner på sykdom og lidelse. Vi må slutte å behandle teori og praksis som om de står i et motsetningsforhold til hverandre. I stedet bør vi diskutere hvorvidt innholdet og læringsmetodene i mastergradsutdanningene forbereder sykepleiere på å møte samfunnets behov for avanserte klinikere.