Resultatenhets-bidragsyterne

Ihvert fall ser det slik ut i utkastet til ny lov om helse- og omsorgstjenester. I dokumentet er legene den eneste profesjonen som blir nevnt ved navn. Alle andre går under sekkebetegnelsen «helsepersonell». Denne massen skal fylle framtidens omsorgstjenester med hender og bein. De som har skrevet dette grunnlagsdokumentet må tro at det egentlig ikke er så nøye hva slags yrker folk har og hva de har i hodet. Bare jobben blir gjort!
Med unntak av legene selvfølgelig. Meldingen er jo skrevet av dem.

Gjøres utydelig
Mens det tydeligvis har vært maktpåliggende å sikre legens plass på toppen av helsehierarkiet, vegrer myndighetene seg voldsomt for å definere, spesifisere og kvantifisere hva slags kompetanse som ellers trengs for å få til en god helsetjeneste til befolkningen. Resultatet kan fort bli at det faglige ansvar for ikke-legedefinerte oppgaver vannes ut og gjøres utydelig.

Større avstand
Det er en tendens vi har sett lenge. Omstilling er blitt en slags kjernevirksomhet i seg selv i Helse-Norge. Kommunetroppene omorganiseres over en lav sko, etter sigende for å få mest mulig ut av pengene. Et kjennetegn i mange av disse prosessene er at det er blitt større avstand mellom ledere og yrkesutøverne de skal lede. Mens det før var selvsagt at hver avdeling hadde sin avdelingssykepleier, går det nå i profesjonsnøytrale titler. De heter enhetsledere, virksomhetsledere, sektorovergripende tilretteleggere eller andre syke titler.
Disse personene har som fremste oppgave å holde sine budsjetter. Troppen av «helsepersonell» skal organiseres slik at tallene ikke blir røde og pasientene ikke skriker ut til pressen.

Likegyldighet
Det er mye godt å si om behovet for tverrfaglighet i helsetjenesten. Men tverrfaglighet må ikke forveksles med likegyldighet for profesjonens særegne kunnskaper. Mens legene alltid kan påberope seg en overlege, en kommunelege eller, i verste fall, legen på toppen av Helsetilsynet, risikerer andre profesjoner å komme i et faglig utydelig farvann. Hvem skal sykepleierne faglig sett støtte seg til når deres egen virksomhetsleder er en sosionom eller fysioterapeut? Eller i verste fall kultursjefen eller brannsjefen?

Mangler bakgrunn
Det er grunn til bekymring når virksomhetsledere uten tilstrekkelig helsefaglig bakgrunn skal definere og spesifisere behovet for arbeidskraft i pasientrettede tjenester. Ikke bare fylles helsetjenestene av ufaglærte og helsefagarbeidere; de får også et ansvar som ligger langt ut over deres kompetanse. De er alene med alvorlig syke pasienter om natta, de har ansvarsvakter og gjør ting de ikke er lært opp til.

lavest nivå
For en virksomhetsleder uten tilstrekkelig faglig bakgrunn, i en kommune uten klar formening om hva slags kunnskap som trengs, kan det føles som en seier at oppgavene løses på lavest mulig nivå. Mens myndighetene stiller krav til legedekningen på sykehjem, skygger de unna for en tilsvarende bemanningsnorm for sykepleiere. Selv om god sykepleiebemanning gir færre fall, liggesår og færre tilfeller av feilmedisinering og feilernæring. Til tross for alt snakket om samhandling, er regjeringen åpenbart redd for at tallfesting av antallet sykepleiere per pasient vil drive kostnadene i været.

Utdatert
Spør du meg er dette en helt utdatert holdning. I USA er det en helt annen bevissthet om hva sykepleiere kan utrette og hva slags effekt denne kompetansen har på pasientsikkerheten. Også i Norge er det dokumentert at sykehjemsavdelinger som har tydelige oppgaver til hver yrkesgruppe, fungerer bedre enn avdelinger der «alle gjør alt». Der skjer det veldig mye rart. Den faglige standarden blir redusert. Alle blir arbeidsmaur, resultatenhetsbidragsytere uten faglig stolthet.

Mange arter
Av myndighetene kan sykepleiere kanskje ikke forvente å få lov til å dele tronen med legene. Men selv Gud skjønte at han måtte lage mange arter for å få skaperverket til å funke. Ellers hadde han gjort oss alle til encellede amøber: Lettere å lage og billige i drift.