Ønskeønske

I mars kom Statens vegvesen (Mesta) på at de ville sette ned fartsgrensen fra 80 km til 70 km, på totalt 420 kilometer med vei. På andre steder måtte farten ned fra 90 til 80. Formålet med tiltaket var å redusere antallet ulykker. Mange ble opprørt. Også jeg kjente et stikk av irritasjon, selv om jeg ikke ferdes på noen av de berørte veistrekningene. Derimot kjører jeg av og til i utlandet. Sammenliknet med kjøringen der, oppfører vi oss som skilpadder ute på riksveiene våre. Og nå skulle det gå enda saktere?

Vegvesenet viser imidlertid til sylskarp forskning: Veier med høy fartsgrense er farligst. 10 kilometer ned i timen gir 10 færre personer drept per år, slo veidirektøren fast. Et argument det er vanskelig å opponere mot. Alt tyder derfor på at forslaget går gjennom. Vi kødder ikke med menneskeliv.

I arbeidslivet har vi nå en tilsvarende diskusjon, men med helt motsatt fortegn. Arbeidsgivere på sykehus og i kommunene vil gjerne at sykepleiere og andre aksepterer mer fleksible arbeidstider. Formålet er å få bemanningskabalen til å gå opp. Kort fortalt handler det om at folk i perioder skal kunne jobbe laaaange vakter, slik at det er lettere for arbeidsgiveren å få turnus til å gå opp. De frister med penger - og fordi mange gjerne vil tjene en ekstra slant, har slike turnuser fått betegnelsen «ønsketurnus».

Høyre er helt med på dette. Så lenge man holder seg innenfor loven, må man lokalt kunne avtale hva man vil, heter det der i huset. Torbjørn Røe Isaksen køler på litt ekstra på Høyres nettsider: «Vi må modernisere arbeidsmiljøloven, slik at ansatte og bedrifter kan lage (arbeidstid)ordninger som er mer tilpasset deres behov». Han mener at det er helt feil at sentrale fagforeninger skal kunne legge ned veto mot lokale arbeidstidavtaler. Ja, han mener det til og med er bedre for de ansattes helse. De er jo så fornøyde med slike avtaler!

Spør du meg hadde jeg blitt særdeles betenkt om bilistene på en bestemt veistrekning i Norge hadde fått lov til å avtale med veivesenet at det var greit å heve fartsgrensen litt ekstra. La oss si på E6 gjennom Hedmark. Både bilister og Veivesenet i Hedmark kunne ha argumentert med at de ville komme både fortere og gladere fram på denne måten. Og det er jo ikke ulovlig med høyere fartsgrense på bestemte sterkninger heller. En luring kunne ha kalt det «ønskefart».

Jeg ønsker ikke å dra dette for langt. Men det er merkelig at sykehusene ikke er mer opptatt av hva lange vakter gjør med kvaliteten på pasientarbeidet. Det er jo tross alt deres primære anliggende. At lang arbeidstid svekker sansene og observasjonsevne, kan ikke komme som en overraskelese. Det kan se ut som et «ønskeønske» når arbeidsgivere tror at arbeidstakere tåler det meste - bare de blir betalt for det. For meg blir det som å tråkke gassen i bånn på vei til Trondheim og argumentere med at bilen er flott og bremsene fine.

Jeg forstår derfor godt NSFs skepsis mot at alt skal kunne avtales lokalt (les Lisbeth Normann på side 64). Riktignok har det lenge vært slik at leger har kunnet avtale seg til grotesk lange vakter, uten at noen har slått alarm. Det er mulig at samfunnet har ekstra tro på at leger i kraft av sin intelligens vet hvor forskjellen går mellom fete lønnstillegg og forsvarlig pasientbehandling. Uansett står det respekt av at NSF står imot det massive presset mot arbeidstiden som vi opplever i dag. Ikke fordi sykepleierne helst vil sitte på kafé, slik Spekters Anne-Kari Bratten uttrykte det. Men fordi noen må holde fast ved at de beste arbeidstakere er mennesker som også har et liv ved siden av. Det er kanskje ikke i Spekters interesse. Men det er i hvert fall i pasientens interesse.