fbpx Trenger noen som lytter Hopp til hovedinnhold

Trenger noen som lytter

Innvandrerungdom har ikke behov for egen psykiatritjeneste, men trenger trolig at skolehelsetjenesten opprettholdes, særlig på videregående skole.

Man hører ofte at innvandrerungdom kan ha behov for andre psykiske helsetjenester på grunn av økt sykelighet eller mindre forbruk av tilgjengelige helsetjenester. Stemmer det?

Når det gjelder det første punktet kan ungdomsdelen av helseundersøkelsen i Oslo (HUBRO) gi noen svar. I den undersøkelsen målte vi den psykiske helsen hos ungdom i 10. klasse da de var 15-16 år gamle, på alle ungdomsskoler. Det var 7 300 deltakere hvorav en firedel var innvandrere. Det var små forskjeller mellom norske og ungdom med innvandrerbakgrunn, mens kjønnsforskjellene er betydelige. Dette er i tråd med en rekke andre nasjonale og internasjonale studier.

Om vi derimot går inn og ser på ulike grupper, ser vi at det er store forskjeller avhengig av foreldres opprinnelsesland. Det er ungdom fra Øst-Asia som skiller seg mest markant ut, sammen med gutter fra Øst-Europa og gutter og jenter fra Midtøsten/Nord-Afrika. Men det er også store interne forskjeller blant «norsk» ungdom. Ser vi på selvrapportert økonomisk situasjon i familien og psykisk helse, er det store forskjeller mellom de med dårlig, god og svært god råd.

Når det gjelder symptomer på atferdsproblemer er forskjellene større enn for symptomer på angst og depresjon. Leila Torgersen har sett mer inngående på dette i sitt doktorgradsarbeid. Hun finner at innvandrerungdom er underrepresentert i mild kriminalitet, det er ingen forskjell i alvorlig kriminalitet, men overhyppighet av voldskriminalitet blant gutter med innvandrerbakgrunn (Nova rapport nr. 5/05).

 

Bruk av helsetjenester

Det er få norske studier av forbruk av helsetjeneste blant innvandrere. En studie viste at det ikke var forskjell i innleggelsesrate i psykiatriske akuttavdelinger, men at innvandrergruppen var sykere ved innleggelsestidspunktet (Berg og Johnsen, Tidsskriftet 2004: 634-6). Studier fra USA viser etniske forskjeller i helsetjenesteforbruk blant ungdom. Størst er variasjon i bruk av polikliniske tjenester hvor den hvite befolkningen bruker mer enn de andre etniske gruppene. Ellers viser studier fra USA at holdningen til psykiatrisk behandling ikke er forskjellig mellom ulike etniske ungdomsgrupper. I våre egne studier fra Oslo så vi at innvandrerungdom var overrepresentert ved bruk av skolehelsetjenesten og underrepresentert ved bruk av fastlege.

 

Dobbelt stigmatiserende

Ut fra dette skulle det ikke være behov for en egen organisering av helsetjenesten til innvandrere, men problemet er at vi mangler kunnskap om hva slags helsetjenester ungdom ønsker, bortsett fra at de ønsker tjenester som er lett tilgjengelig og med høy grad av fortrolighet.

Andre forhold som også taler mot en egen tjeneste for innvandrerungdom er at en slik tjeneste kan virke dobbelt stigmatiserende siden vi vet at psykisk sykdom er mer tabubelagt i innvandrermiljøet.

Dessuten kjenner vi til eksempler fra andre helsetjenester at særtjenester fritar den ordinære tjenesten for ansvar. Som en siste faktor er det viktig å påpeke at innvandrerungdom ikke er en ensartet gruppe.

 

Behov for annet innhold

Ungdom med innvandrerbakgrunn kan ha svært forskjellig erfaring fra det ikke innvandrere har, særlig i form av opplevelser fra opprinnelseslandet, men også ved å tilhøre to kulturer. Språk og kulturforståelsen vil variere avhengig blant annet av oppholdslengde.

I henhold til ungdomsdelen av HUBRO-undersøkelsen har 36 prosent av ungdommene fra Øst-Europa opplevd krig og følgene av krig på nært hold. Tilsvarende har 30 prosent fra sørlige Afrika, og 18 prosent fra Midtøsten/Nord-Afrika. Tall fra den samme undersøkelsen viste at mens 25 prosent av de norske foreldrene hadde høyere universitetsutdannelse var det tilsvarende for innvandrergruppen 8 prosent. I den andre enden av skalaen var det motsatt; 3 prosent av norske foreldre hadde bare grunnskole eller mindre, mot 22 prosent for innvandrerforeldre. Ifølge svenske undersøkelser er forholdet til foreldre og andre autoriteter ofte et vanlig konflikttema. Enkelte hevder at siden innvandrerungdom ikke finner seg til rette i verken foreldres eller den norske kulturen, danner de egne subkulturer.

Disse forhold kan tyde på at det er behov for en mer kultursensitiv helsetjeneste for ungdom med innvandrerbakgrunn. Førstmå vi definere kultur. Og kultur kan defineres som den komplekse helhet av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.

 

Kultursensitiv helsetjeneste

Det er en rekke forhold som er viktige for å gi en kultursensitiv helsetjeneste. Her skal jeg kort nevne tre forhold.

Det ene er at det er en fare ved å gjøre kultur til faste egenskaper og kategorier da akkulturasjonsprosessene endrer innvandreres kulturelle verdier over tid, noe som er utpreget i ungdomstiden med økende grad av integrering. Faren for helsepersonell er at de glemmer individet og behandler en representant for en kultur. På den andre siden er det også et spørsmål i hvilken grad helsepersonell fanger opp og registrer kulturelle dimensjoner.

Videre er det avgjørende å ha forståelse for at innvandrerungdom i større grad kommer fra en kollektivistisk kultur hvor det noen ganger er viktigere å følge familiens forventninger enn helsepersonells individuelt rettede råd og veiledning.

Det tredje punktet er at innvandrere i større grad bruker mer konkrete symptomer som for eksempel uro i magen på emosjonelle vansker. Det er også viktig å få forståelse for pasientens egen forklaring på hvorfor han/hun er blitt syk, særlig psykisk sykdom kan være ulikt forstått i ulike kultur (mer psykologi/biologi i vest og religion/spiritualitet i sør/øst).

Hva kan vi så gjøre konkret for å skape en mer kultursensitiv helsetjeneste? Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) har utarbeidet en egen veileder for hvordan helsepersonell bør forholde seg til innvandrere, men vi vet lite om dette er relevant for ungdom. Når det gjelder behandling handler det mye om respekt, forståelse for stigma rundt psykisk sykdom, forstå den religiøse betydning og familierelasjoner og tensjoner rundt det.

Den andre siden er også viktig, det vil si at innvandrerungdom får økt sin kompetanse for å kunne forebygge psykiske plager. Vellykkete kurs for ungdom i Bærum og Larvik over temaene identitet og tilhørighet til flere kulturer bør bli nasjonalt tilgjengelig. Videre er det viktig å utdanne innvandrerungdom til å bli gode helsearbeidere.

I EU har de startet et initiativ som heter «Migrant friendly hospitals» hvor en rekke sykehus i ulike land deltar. De gjennomførte først en behovsanalyse og kom fram til at de viktigste områdene for forbedring var å minske språkbarrierene, gi mer kulturelt adekvat pasientinformasjon og opplæring, og øke den kulturelle forståelsen og kompetansen til personalet, samt besøk av familien, kulturelt akseptabel mat og religiøse behov.

 

Fagfolk de kan stole på

Ungdom ønsker lett tilgjengelige helsetjenester med fagfolk de kan stole på og som har evnen til å lytte. For innvandrerungdom spesielt er det sannsynligvis viktig å stanse nedbyggingen av skolehelsetjenesten særlig på de videregående skolene. Videre er det viktig å ha forståelse for de spesielle utfordringer innvandrere står i som for eksempel at de tilhører to kulturer og kan ha andre uttrykk for psykisk smerte.

Helsepersonell har behov for økt kompetanse i møte med ungdom fra innvandrerkulturer og det er behov for mer forskning omkring innvandrerungdoms møte med helsetjenesten. Innvandrerungdom må ta del i utforming av helsetjenesten. Mental helse opprettet for mange år siden egne ungdomslag. Nå har de første spirene til egne lag for innvandrere slått rot.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse