Utdanning i kryssild
Der helsetjenesten mangler dirigenter, mangler utdanningen musikklærere
Uroen Bjarne Hjeltnes og Geir Sverre Braut beskriver i sin kronikk i Aftenposten 20. april i år, er godt begrunnet. Det er gode grunner til at deres bekymring over fravær av dirigenter burde spredt seg langt utenfor spesialisthelsetjenestens konsertarena.
Men først vil jeg si at det gjør oppriktig vondt å høre hvordan Hjeltnes har mistet sine to sønner. Dette tapet forverres når jeg leser hvordan han beskriver faglig svikt hos nyutdannede sykepleiere. Dessverre blir jeg ikke overrasket.
Det burde heller ikke overraske utdanningsmyndighetene. I en
årrekke har utdanningen nærmest vært i kryssild. På den ene siden
har utdanningene måttet gjøre en enorm innsats for å imøtekomme nye
akademiske krav til sine lærere. Det er bra, og det har de lyktes
i! Samtidig har de imidlertid blitt presset og lokket til å ta inn
langt flere studenter enn de har kapasitet til å veilede og følge
opp. Det har fått konsekvenser for kvaliteten.
Finansieringssystemet fører til at skolene må være mer opptatt av
kvantitet enn kvalitet. Lykkes ikke utdanningene med å utdanne
mange nok sykepleiere straffes de økonomisk. Brytes
kvalitetskravene derimot, skjer det ingenting. Konsekvensen av
dette er at sykepleierstudenter får mindre veiledning og oppfølging
av sine lærere. Stikk i strid med både Kvalitetsreformens
intensjon, og studentenes behov. Når jeg møter sykepleierstudenter fra hele landet er det helt
vanlig å høre at studenter har hatt svært mangelfull veiledning i
praksis. Til tross for at vi, gjennom Rammeplan for
sykepleierutdanning, har nasjonale kvalitetskrav som krever
ukentlig oppfølging av lærer i praksisstudiene, er det mange som
knapt ser sin lærer i det hele tatt i løpet av en 8-10 ukers
praksisperiode. Det kan bety at det nettopp er nyutdannede
sykepleiere som ikke selv fikk god veiledning Hjeltnes og Braut er
skuffet over. De får ofte det hele og fulle ansvar også for den
veiledningen som er utdanningsinstitusjonenes ansvar. Dermed
overføres faglige svakheter og uheldige holdninger til nye
studenter. På en effektiv måte reproduseres kunnskapsløsheten under
lærernes fravær. Jeg mener dette fører til at for mange
sykepleierstudenter kommer igjennom studiet uten at det blir stilt
de nødvendige faglige krav, og uten at læreren egentlig vet om
studentene har nådd målene for utdanningen, eller er skikket for
yrket. Kunnskapsbasert praksis i en svært krevende klinisk virkelighet
stiller svært store krav til den som har ansvar for å veilede og
evaluere sykepleierstudenter. Denne kompetansen innehar ikke en
vanlig sykepleier. Det er derfor vi har kvalitetskrav til hyppig
veiledning i praksis av lærere med høy akademisk kompetanse, i
tillegg til klinisk innsikt. Våre lærere har utdanning på
mastergradsnivå, 20 % av dem har også doktorgrad eller tilsvarende.
Det er fullstendig uholdbart at disse ressursene ikke brukes i
langt større grad under praksisperiodene, som utgjør 50 % av vår
utdanning. Mens frustrerte studenter går uten veiledning i
klinikken, sitter høyt utdannede sykepleierlærere og skriver
artikler til vitenskaplige tidsskrift. Jeg mener vi er vitne til en taus katastrofe. Mens utfordringene
og kravene til kompetanse i pleie og omsorgssektoren øker voldsomt,
svekkes utdanningskvaliteten for sykepleierne som er helsevesenets
desidert største yrkesgruppe, og hvis innsats er avgjørende for
kvalitet og pasientsikkerhet. Det er nødvendig med en betydelig
styrking av sykepleierutdanningen. Vi vil bli stilt krav til, og vi
vil få vår kunnskap testet. Det må derfor ansettes nok lærere til
at det kan gis tett oppfølging, veiledning og vurdering av
studentene i praksisstudiet, samtidig som det utføres forsknings-
og utviklingsarbeid på utdanningsinstitusjonen. I løpet av sykepleierutdanningen har jeg vært innom de fleste av
helsetjenestens områder. Det som står tydeligst frem for meg er
hvor viktig det er med en klar og tydelig profesjonsidentitet. I
kommunehelsetjenesten var vilkårene for å utøve profesjonell
sykepleie dårligere enn på sykehuset. Det svake fagmiljøet blir der
forsterket av at sykepleiere ikke får lede sitt eget fag. En
misforstått likhetstanke har ført til at man ikke tillates en
faglig autoritet engang på sitt eget fagfelt, alt rotes sammen i en
stor grøt man kaller ”pleie og omsorg”. Ved å rive ned de såkalte
profesjonssøylene, river man også bunnen ut av kvaliteten i
helsetjenestene. Det er på disse søylene tverrfaglighet og
samhandling skal bygges, og de utgjør en forutsetning for et
omsorgsfullt og faglig forsvarlig tilbud til pasientene. Jeg tror Hjeltnes og Braut har rett i at det er behov for å se
på ledelsen av helsetjenesten. De etterlyser dirigenter til
symfoniorkesteret. Min bekymring er knyttet til hvem som skal
spille i symfoniorkesteret når musikere lærer seg noter, men ikke
lærer å traktere sitt instrument.
Kvantitet foran kvalitet.
Reproduksjon av kunnskapsløshet
Profesjonsidentitet gir kvalitet
0 Kommentarer