fbpx Hvordan skapes omdømme? Hopp til hovedinnhold

Hvordan skapes omdømme?

En risiko som står på listen til enhver profejonsorganisasjon, er omdømme.

Omdømme gjør det enklere å få jobber og hyggeligere å jobbe. Når en person folk hører på sier noe nedsettende om en profesjons omdømme, tar profesjonens tillitsvalgte gjerne kraftig og offentlig til motmæle.

 

Godt omdømme

Det hender imidlertid at profesjoner ikke ser noe poeng i å rette opp feil. Jeg har for eksempel til gode å høre en sykepleier forsøke å rette på noen som legger ut om hvor snill og omsorgsfull Florence Nightingale var. At Miss Nightingale var skeptisk til omsorgsidealet og hadde blikket solid festet på profesjonalisering av yrket, er noe alle sykepleiere lærer, men hvorfor skite i eget rede når det er historier om omsorg folk vil ha? Jeg hører heller aldri om de rumenske sykepleierne som lot det gå sport i å klemme hardt på og rispe opp i sårene som flere av de unge demonstrantene mot Romanias diktator kom inn med i 1989. Slikt er jo så lite representativt.

 

Råmateriale

Det råmaterialet som omdømme skapes av, er ikke bare å finne i egne opplevelser, det være seg dem man har opplevd selv eller dem man blir fortalt om ansikt til ansikt. De formes også av ting man ser på TV og leser i avisen. Vi har alle våre meninger om hva politiet gjorde og ikke gjorde 22. juli, men så godt som ingen av oss var der, og bare et fåtall av oss har selv hørt historiene.

 

Egne opplevelser

Alt dette er ting profesjoner har et aktivt forhold til. Det er verken nytt eller kontroversielt. Folks bilde av sykepleiere er godt. Mange mener også de vet hvor sykepleieres omdømme kommer fra. Det er folks egne opplevelser på helsestasjoner og sykehus som skaper dem, og kanskje i noen grad venners og families historier om opplevelser på sykehus. Men stemmer dette? Skal det bli noe luft i luka i denne artikkelen, må det snart komme noe pang. Det kommer nå. En profesjons omdømme skapes ikke bare av egne opplevelser og nyheter. Det skapes også av alt det andre vi tar inn av informasjon.

 

TV som referanse

For å holde oss til politieksempelet, kan jeg rapportere at kriminologen Liv Finstad for noen år siden brukte et snaut års tid på å sitte i en politibil og observere hvordan politifolkene plukket ut og behandlet mistenkte. I boken «Politiblikket» rapporterte hun at en rekke pågrepne insisterte på å få ta den telefonsamtalen de hadde krav på før de ble kastet i kasjotten. Da oppsto det et problem. I Norge har ikke pågrepne noen slik rett. Det har de derimot i USA. Hvorfor mente så de pågrepne at de hadde denne retten? Den eneste forklaringen jeg kan finne, er at de har det fra TV. Den gjennomsnittlige nordmann bruker over tre timer foran skjermen. Hun bruker mest tid på underholdning. I så godt som hver bidige episode av NYPD Blue, The Wire, LA Cop og alle B-filmene om politi, krever folk å få ta den telefonsamtalen. Har man sett nok slike, former det ens virkelighetsforståelse. Jeg tar meg selv i dette stadig vekk. Det jeg kunne om jødiske bryllupsskikker hadde jeg fra Fiddler on the Roof, og slik var det inntil jeg ble buden i et. Her forleden var det en barnehageansatt som ikke ville gi fra seg et barn til faren, for han så iransk ut og hun hadde nettopp sett «Ikke uten min datter». Jeg vil tippe at mang en leser har tatt seg i å tenke på scener fra Mulan som kinesisk historie. I forfjor skrev sjefen ved West Point, den viktigste krigsskolen i USA, til teamet bak TV-showet «24» og bad dem slutte å vise scener hvor helten Jack Bauer torturerer skurker. Kadettene hans trodde det var slik det skulle være, og West Point fikk en masse arbeid med å plukke det av dem.

 

Kjærlighet i hvitt

Relevansen av alt dette for norske sykepleiere skulle være åpenbar. «Medical drama» er en egen genre på amerikansk TV. En serie som «ER» gikk i femten år. Gray’s Anatomy har vært en stor hit også på norsk TV. Og så har vi kjærlighet i hvitt-genren. Jeg tror knapt jeg har vært i et større norsk supermarked som ikke har et rikt tilbud av pocketbøker med lykkelige, hvitkledde par på coveret (han gjerne på høyre side, brun, smilende ned til henne). Alt dette er bra for omdømmet. Sykepleiere blir stort sett presentert som hyggelige, velmenende og kompetente. Det amerikanske sykepleieforbundet har spilt på «kjærlighet i hvitt»-genren i rekrutteringsarbeidet. Jeg har i årevis forsøkt å få en eller annen til å skrive masteroppgave om populærkulturens sykepleierbilder, men uten hell.

 

Gal professor

Det er nok fordi folk ikke vil være ved at slikt har betydning. Slik kan det ikke være. Folk kan da skille mellom virkelighet og underholdning? Vel, la oss si at det er den gale professoren som slår til igjen. Ideen om den gale professoren kommer forresten fra en roman skrevet av Mary Shelley på begynnelsen av 1800-tallet, og har utelukkende spredt seg via populærkulturen.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse