Gullet vårt

Stikkord

Visst skal virksomheter ha pasienten i fokus. Men å pleie sine sykepleiere er heller ikke å forakte.

Det finnes mange typer ledere. Noen har en gneldrende stil som går ut på at de ser på arbeidstakerne som en hær som alltid vil gå i feil retning om de ikke blir gitt nøyaktige instrukser. Slike ledere er gjerne glade i omstillinger og er gjerrige på penger. Autoritære ledere ser på seg selv som «tydelige», men de oppleves ofte som slitsomme av de ansatte. De er allerede på vei til en ny jobb før omstillingen de har satt i gang har vist noen effekt.

Mer vanlig er den kontrollerende lederen. Vedkommende brøler ikke ut sine kommandoer, men organiserer et finmasket byråkrati som avslører enhver arbeidstaker som «sluntrer unna». De kontrollsyke krever at arbeidslivet fungerer innenfor stramme skjema og rutiner. De flotter seg med sitt smarte målstyringsverktøy, og sender gjerne en såkalt vennlig e-post når arbeidstakeren avviker fra en regel: «Du har vel ikke glemt å …?». Den som ikke skjønner tegningen da, er lost. Kontrolløren vil at kurvene for virksomheten beveger seg i riktig retning ved hjelp av orden og dokumentasjon.

Personlige har jeg møtt alle typer ledere, både gode og dårlige. Det visjonære, men fraværende. De pragmatiske, men helt idéløse. De som helst bare skulle ha ledet seg selv, men også de inspirerende, fine og romslige lederne. I Norge, hvor hierarki i hovedsak er tabu og hvor alt skal være mest mulig flatt organisert, er ledelse uansett en utfordring i seg selv. Hvordan både være på parti med sine ansatte og samtidig sette i gang tøffe prosesser for å få mest mulig ut av pengene?

I helsetjenesten i Norge er det all grunn til å vie ledelse mye oppmerksomhet i årene framover. Heldigvis er også NSF obs på det. Ettersom behovene vil øke raskere enn både pengebingen og de tilgjengelige ressursene, vil helsetjenesten være preget av knapphet og knallharde prioriteringer. Politikerne må riktignok stå til ansvar for denne knappheten, men det er helsetjenestens ledere som må praktisere den. De vil ha relativt mindre å rutte med, de vil ha relativt færre fagfolk tilgjengelig enn ønskelig og de vil kunne tilby mindre tid på stoppeklokkene.

Stadig flere ledere vil derfor føle at de vil stå i spagaten: Hvem skal de være lojale mot? Mot pasienten, mot de ansatte eller mot virksomheten? Å tilfredsstille alle samtidig er umulig, men man ender fort opp med at alle parter er misfornøyde. Ikke veldig gøy! Ovenfra kommer kravene om produksjon, dokumentasjon, økt kvalitet og kortere ventetid. Og nedenfra kommer pasienter som blir mer og mer opptatt av sine rettigheter. Lett å gjette hvem som eventuelt kan bli salderingspost i dette regnestykket.

Å skvise de ansatte – for å si det litt usentimentalt – er likevel en kortsiktig strategi. De ansatte er jo gullet i hver virksomhet. At fornøyde og verdsatte ansatte leverer bedre pasientresultater enn piskede ansatte høres ut som en selvfølge. Men hverdagen i helsetjenesten får faktisk mange sykepleiere til å fortvile. «En kollega gråt på jobben i går…» skrev en (anonym) sykepleier nylig til redaksjonen. Hun er oppriktig bekymret for forholdene ved sykehuset hun jobber på, og beskriver at sykepleierne der «lever med en konstant frykt for å gjøre feil» når pasienttallet har økt samtidig som bemanningen har stått stille. Slike brev og e-poster får Sykepleien en del av.

Jane Cummings, Englands ferske nasjonale sjefsykepleier, tok i juli til ordet for at den engelske helsetjenesten NHS ikke bare skal måles ved hvor bra man behandler pasientene, men like mye ved den omsorg og medfølelse man viser til de som jobber i den! «Det er en nær sammenheng mellom pasienterfaringer og det sykepleierne selv opplever. Derfor må vi stelle godt med sykepleierne også», slår Cummings fast. Hun oppfordrer britiske sykehusledere til å spørre sine ansatte om de vil anbefale andre til å jobbe der. «Er svaret nei, er noe feil. Da må ledere finne ut hva som er feil».
Det høres ut som en god idé.