Besøkelsestid for sykepleiefaget

I 2025 vil norgeshistoriens største barnekull, fredsbarna fra 1945, fylle 80 år: Mange vil ha god helse, etter å ha levd samtidig med utbyggingen av den norske velferdsstaten. Men alle vil også stå ved inngangen til livets siste år. Før eller siden får de – og vi – alle behov for gode helse- og omsorgstjenester. Det minst usikre vi vet om fremtiden er at om 15-20 år går vi inn i et samfunn med flere eldre og flere med nedsatt funksjonsevne enn det noe samfunn noen gang i menneskenes historie har hatt.

Sykepleierne er blitt, og vil alltid være, en nøkkelprofesjon i gode omsorgstjenester. Og så kan man jo si det er bra for en fagorganisasjon at det blir økt etterspørsel etter den kunnskapen medlemmene har. Men like viktig som å levere mer tjenester i fremtiden, er det å tenke over hva slags tjenester morgendagens eldre vil ønske. Derfor må vi ikke bruke årene som kommer til bare å slåss for mer ressurser til dagens måte å drive omsorg på. Tankekraften må brukes til å utvikle de tjenester og det innhold i utdanning og yrkesutøvelse som kan gi alle trygg alderdom og god livsavslutning. Slik kan grunnutdanningen som sykepleier bli inngangen til et yrkesliv som blir enda mer mangfoldig og spennende enn i dag.

Det er ikke lurt å beskrive fremtiden i detalj. Men det er mulig å angi en klok retning for hvor vi bør gå. Det første utgangspunktet er å legge til grunn hva personer med nedsatt funksjonsevne og helseproblemer selv ønsker. Og folk taler med én stemme: Vi ønsker alle å være mest mulig selvhjulpne, på egne vilkår, i egen bolig så lenge som mulig. Selvhjulpenhet er grunnmuren for verdighet og livskvalitet. Gode tjenester bidrar til selvhjelp.

Det andre utgangspunktet er å erkjenne at en videreføring av dagens omsorgsmodell (ganget opp med antallet kommende eldre) verken er mulig eller ønskelig: Det er et umulig prosjekt å rekruttere så mange unge til et yrkesliv i omsorgssektoren som dette vil kreve. Og en profesjonalisert sektor vil ikke kunne klare jobben alene. Derfor må de profesjonelle arbeide på måter som utløser og loser mer av samfunnets samlede ressurser inn mot omsorgstjenestene, fra pårørende, frivillig arbeid og fra nærsamfunnet.

Det tredje utgangspunktet er at innholdet i de fag og den kompetansen som trengs i gode omsorgstjenester alltid vil endre seg. Måten vi som samfunn håndterer aldring og funksjonshemning på har gjennomgått en revolusjon de siste 40 årene. Det er klokest å anta at enderingene de neste 40 årene vil bli minst like store.

I de nærmeste årene vil behovene i omsorgssektoren flate ut. Det gir besøkelsestid for utprøving av nye måter å drive omsorg på: med ydmykhet for menneskers ønske om å være tilstede i eget liv lengst mulig, med realisme i hva vi kan oppnå med helprofesjonell tjenesteyting og med åpenhet for hva som er morgendagens faginnhold og kompetanser. Det er ingen grunner til at ikke sykepleiefaget bør ta en ledende rolle i denne nytenkningen. Det betyr at sykepleierne som fag og som profesjon bør arbeide systematisk på fem områder:

Teknologi

God sykepleie og omsorg kan bare skapes i et tett, menneskelig tillitsforhold mellom den enkelte sykepleier og personen som hjelpes. Det vil aldri komme teknologi som kan erstatte dette. Men teknologi kan spille en mye viktigere rolle i omsorgssektoren enn i dag. Det finnes mange teknologiske løsninger som kan øke brukerens selvhjulpenhet, som kan skape økt trygghet og redusere ensomhet. Det er lett å karikere vaskemaskiner for kropps- og intimvask. Men for en bruker kan det bety forskjellen på verdighet gjennom selvhjulpenhet heller enn en ydmykende behandling. Det er lett å være skeptisk til GPS-overvåkning av demente. Men for den enkelte og hennes pårørende kan det være forskjellen mellom å bli låst inne eller å kunne bevege seg fritt med trygghet for å bli funnet. Medisinhåndtering med maskiner kan bli sikrere enn med mennesker. Mens samfunnet ellers har gjennomgått en revolusjon i informasjonshåndtering, har omsorgstjenesten store muligheter til å la teknologi utføre mange av dagens kjedelige rapporterings- tilsyns- og registreringsoppgaver. Teknologi kan frigjøre tid så ansatte kan gjøre mer av det de er utdannet for. Samtidig gjelder det ikke å bli beruset av teknologien i seg selv (eller av dem som lever av å selge teknologi). Teknologi er og blir kun et hjelpemiddel. Innføring av ny teknologi må skje som utprøvde løsninger på brukernes og tjenesteyternes premisser. Her ligger oppgaver som kan gripes: Ved å sette seg inn teknologiens muligheter, og kombinere dette med sykepleiernes store kunnskaper om brukernes behov, vil morgendagens sykepleiere bli viktige faglig rådgivere ovenfor enkeltbrukerne og for alle med ansvar for innkjøp av nye løsninger.

Bolig

Folk ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Hjemmet er det tilvante. Mange knytter negative forestillinger til å bli «plassert» på institusjon. Men hvor lenge man kan bli boende hjemme, er like mye avhengig av boligens utforming som av personens helse. For hjemmesykepleierne er folks bolig deres arbeidsplass. Utvikling og (om-) bygging av gode og trygge boformer og boliginnredning må betraktes som en sentral del av gode omsorgstjenester. Også her skjer det en rivende utvikling: Ny teknologi kan gjøre boligene tryggere, særlig i forhold til fall. Telemedisin gjør at flere av de tjenester folk i dag må flytte seg for å motta, kan leveres hjemme. Forholdet mellom egen bolig og sykehjemmets tjenester viskes ut. Sykepleiere med års erfaring i å yte tjenester hjemme hos folk har bygget opp stor kunnskap om boforholdenes betydning. Denne kunnskapen må sykepleierne ta et ansvar for å systematisere, og bringe videre til alle dem som støper våre omgivelser i glass, tre og betong. Den dagen det er blitt rutine å bruke erfarne hjemmesykepleiere som konsulenter i byggebransje og tekniske etater, er vi på en lovende vei. Nærsamfunnet Omsorgstjenestene fremstilles ofte som en heloffentlig sektor. Det er ikke helt riktig. Halvparten av alle timer med tilsyn, stell, hjelp og pleie som leveres, kommer fra pårørende og fra annen frivillig innsats. Dette bidraget fra ikke-fagutdannede er helt nødvendig, men har ofte en uklar rolle i forhold til de profesjonelle i sektoren Mange pårørende slites selv ut. Frivillige ønsker å gjøre en innsats, men opplever at de profesjonelle er uklare i å angi oppgaven de best kan utføre. I årene som kommer må det utvikles bedre samspill mellom de profesjonelle med fagkunnskap og den innsatsvilje som amatørene kommer med. Systematisk kunnskap om hvordan pårørende kan rettledes og bistå i et godt, samlet tilbud ovenfor den enkelte, må bli en viktigere del av den profesjonelles yrkesutøvelse. God omsorg for personer med kognitiv svikt innebærer å fylle deres hverdag med gode aktiviteter. De profesjonelle må oppøve sin evne og fantasi til å se hvordan ressurser i lokalsamfunnet kan trekkes inn i omsorgstjenestene. Ledelse En omsorgssektor med mer bruk av moderne teknologi, større bevissthet om gode bo-løsninger, med gjennomtenkte samspill mellom profesjonelle og amatører, og mellom tjenestens helsefaglige innhold og nærsamfunnet rundt, blir en mye mer mangfoldig sektor. Det betyr større krav til ledelses- og organisasjonskunnskap hos alle med ansvar. Sektoren vil trenge folk som kan kombinere helsefaglig grunnutdanning med kunnskaper om velferdsteknologi, om bolig, arkitektur og design, om pårørendearbeid og samhandling med sivilsamfunnet. Dette er en besøkelsestid for sykepleiefaget, til å utvikle en meny av videre- og etterutdanning. Omsorgstjenestene våre, sykehjemmene og hjemmetjenestene, forvalter personell og ressurser på størrelse med middels store norske bedrifter. Men det er en lang vei å gå før man har samme bevissthet om nødvendigheten av lederutdanning og kompetanseutvikling hos de ansatte. Samarbeid Jeg har argumentert for en utvikling av en omsorgssektor som åpner seg mot, og tar inn i seg, mer av den kunnskap og de ressurser som er i andre sektorer av samfunnet. Dette vil bety at andre fag og profesjoner vil bevege seg inn på sykepleiens tradisjonelle enemerker. Dermed må sykepleiefaget i mye større grad samarbeide med andre fagfolk med ståsted utenfor helsefagene, med teknologer, arkitekter, samfunnsvitere. Dette bør sykepleiefaget ønske velkommen, rett og slett fordi det betyr at omsorgssektoren blir en mye mer spennende sektor å arbeide i.