Herskap og tjenere

Illustrasjon: Marie Rundereim

Funnene er ikke nye. Den amerikanske psykiateren Leonard Stein beskrev i 1968 hvordan kommunikasjonen mellom de to yrkesgruppene har karakter av et spill. Spillets formål er å gjøre det mulig for sykepleieren å tilfredsstille to motstridende krav til yrkesrollen samtidig. De skal både vise initiativ òg forventes å opptre passivt og underdanig for ikke å tråkke legene på tærne. Derfor må sykepleieren gi sine anbefalinger på en måte at det framstår som om det er legen som tar initiativet. Det vil si som en legestyrt delegering.

Olsvolds funn viser at lite har endret seg siden 1960-tallet: «Previsittene i intensivposten kunne være en fryktinngytende affære med svært mange overleger til stede», observerer hun. «Sykepleierne alltid bakerst. Overlegen fra posten henvendte seg som regel alltid til de andre legene i rommet. Til tross for at intensivsykepleierne kunne ha inngående kunnskaper om pasientens tilstand og reaksjon på behandling, ble de sjelden trukket inn i samtalen på previsitten. Hvis en sykepleier meldte seg på i diskusjonen om en pasient, virket det alltid som de snakket i et tomt rom, eller som om legene som var til stede verken hørte eller så på dem. Sykepleierens innspill ble tilsynelatende overhørt når det var flere leger samlet.»

Bedre går det ikke på selve visitten. Der framstår ikke sykepleiere som likeverdige partnere overfor pasientene, men snarere som legens tause assistenter. Selv om legene ofte har for lite tid til hver pasient, har sykepleiere gjennomgående en opplevelse av at de ikke er deltakere og at de ikke blir dratt med i diskusjoner og beslutninger om pasienten. De føler seg som et unødvendig mellomledd i legenes øyne, ifølge Olsvold.

Det finnes selvfølgelig mange forklaringer på hvorfor det er slik. Måten profesjonene blir utdannet på, sykehusets hierarkiske struktur og forholdet mellom kjønnene er noen av årsakene til at leger og sykepleiere synes å leve i «hver sin etasje». Leger er individualistisk orientert. Den medisinske arbeidskulturen har ikke utviklet kooperative prosesser og verdier, antakeligvis fordi sykepleiere har tatt ansvar for dem.

Akkurat som i «Herskap og tjenere» finnes det unntak. Spør du legene selv, svarer de gjerne at sykepleiere er hyggelige og «flinke». Men tilfredsheten med sykepleierne henger sammen med at de gjør som legene sier, ikke fordi sykepleiere utgjør en forskjell når det gjelder pasientbehandlingen. Legene har i det hele tatt lite å si om sykepleierne, mens sykepleierne i større grad har meninger om doktoren. De føler, ifølge forskeren, at de stadig får delegert nye oppgaver, men uten at det resulterer i formelt ansvar. De forblir «tjenere».

Dette må være dårlig nytt for Gahr Støre. Løsningen på utfordringene i sykehusene er ikke først og fremst å pålegge sykepleierne å ta på seg større oppgaver, men å ta knekken på en gammel kultur. Spør du meg er sykehusets tradisjonelle klasseinndeling blant personalet moden for den historiske skraphaugen. Det er på tide å samarbeide på like fot.