Den følsomme elefanten

Bedre veier. Flere tog og lærere. Bedre eldreomsorg og kortere ventetider på sykehuset. Nesten alt skal bli bedre og flere når partiene nå lader kanonene rett før valgkampen braker løs. Og til forskjell fra de fleste andre land, har vi råd til det.

Den spanske maleren Pablo Picasso sa en gang at han gjerne ville leve som en fattig mann med mye penger. For ham var det ikke om å gjøre å glitre med formuen, men kunnskapen om den positive utviklingen på kontoen var likevel beroligende. Andre vil påstå at du ikke er rik før du har noe som ikke kan kjøpes for penger. For Norge sin del kan begge utsagn være dekkende. Vi liker det nøkterne, jordnære. Å breie oss er ikke noen nasjonalsport.

Det er noe av grunnen til at alle partiene, bortsett fra Fremskrittspartiet, bekjenner seg til den såkalte «handlingsregelen». Den trekker en slags grense mellom fornuftig pengebruk og uansvarlig sløsing. Visst har vi mange ønsker, både når det gjelder helsen, skolen, veiene, kulturen, jordbruket og distriktene. Men vi skal bruke pengene med måte.

Kort fortalt skal handlingsregelen forhindre at økonomien i Norge blir overopphetet, at lønningene fyker i været, at produktene våre blir ubetalbare og tjenestene våre blir avhengige av billig arbeidskraft utenfra. Vår nøkternhet skal altså beskytte oss mot senere fordervelse.

Men er det så enkelt? I 2013 regner Sigbjørn Johnsen med å bruke 123 milliarder kroner fra oljefondet til å få statsbudsjettet (minus oljeinntekter) i balanse. Disse pengene skal helst ikke utgjøre mer enn fire prosent av det oljefondet var verdt i januar. For grensen går ved fire prosent, det er alle partiene, bortsett fra Frp, enige om.

Oljefondet er nå på 3825 milliarder kroner. Så faktisk bruker vi kun 3,25 prosent av dette i år. Vi kunne ha brukt 28 milliarder mer, uten å bryte handlingsregelen! Og enda er det langt igjen til et beløp som tilsvarer Norges oljeinntekter bare i 2013. De er beregnet til svimlende 377 milliarder kroner.

Dette er fristende penger, særlig i en valgkamp. Handlingsregelen skal få oss til å se strenge og edruelige ut, men strenghet er ikke det som står i høysetet når velgerne skal tekkes. Da lokker tilbudene bedre. Mens politikerne til vanlig maner til måtehold og oppfordrer til tøffe prioriteringer, er valgkampen en arena hvor slusene åpnes inn mot herlighetene. Den ene dagen innføres maksgrense for hva livsforlengende behandling skal koste. Men alle får tilgang til det aller dyreste når velgernes dom nærmer seg.

Handlingsregelen skal få oss til å besinne oss uansett hvem som sitter i regjeringen. Den skal sette edrueligheten i system. Men ærlig talt, den er vanskelig å forstå og faktisk også temmelig tilfeldig.

I praksis har få regjeringer klart å holde oljepengeforbruket innenfor det handlingsregelen tilsier. Under finanskrisen brukte regjeringen plutselig svært mye mer penger. Jens forklarte dette med at man må «gi gass i motbakke og bremse i nedoverbakke». Men det kan også tolkes slik at den nye handlingsregelen er at handlingsregelen kan brytes når det er krise. Hva som er en krise, kan det være delte meninger om. Arbeiderpartiet kaller Fremskrittspartiet «uansvarlig» når Siv vil avvikle bompengene og fullfinansiere eldreomsorgen med oljepengene. Men det samme er plutselig ansvarlig når partiet selv sitter ved rattet i vanskelige tider.

Penger er akkurat som sex, mente den amerikanske forfatteren James Baldwin. «Hvis du ikke har det, tenker du ikke på annet, men når du har det, tenker du på helt andre ting.» Det forklarer kanskje Fremskrittspartiets dilemma. De vil gjerne komme i posisjon og lover derfor å løse alle våre problemer med pengene vi tross alt har. Men folk flest aner at den varslete festen kan skaffe oss en ny hodepine, som kanskje er verre enn den vi har nå.

Mens noen allerede har tatt til orde for å stramme inn handlingsregelen ytterligere, begrunner Fremskrittspartiet sin finanspolitikk med at økt bruk av oljepengene ikke nødvendigvis fører til katastrofer, så lenge de brukes fornuftig til investeringer, for eksempel i infrastruktur og kunnskap. Der har de et poeng. Også Dine Penger-redaktør Tom Staavi mener at man må skille mellom forbruk og investeringer. Det første vil selvfølgelig føre oss til helvete. Men om mer av oljepengene hadde blitt brukt til å gi helsetjenesten et glimrende og enhetlig datasystem for sikker utveksling av pasientinformasjon, så hadde Oslo Børs ikke grått av den grunn. Og om pengene hadde blitt brukt til å utdanne flere og dyktigere leger og sykepleiere, så hadde ikke det satt i gang noen grinende inflasjonsspiral. 

Å ha et oljefond er som å eie en følsom elefant. Så lenge du er venn med den, kan du leve riktig høyt. Men blir du uforsiktig, kan du bli tråkket i hjel. Det er lett å tenke seg at mer penger til sykehus ville gitt kortere ventetider og bedre behandlingstilbud, og at mer penger til kommunene ville gitt flotte sykehjem på ethvert gatehjørne. Men mer penger hadde ikke gitt flere mennesker eller løst noe som helst bare fordi det er en økning. Det viser blant annet pengestrømmen til norske sykehus: Fra 2002 til 2013 ble bevilgningene til helseforetakene mer enn doblet. Også overføringene til kommunene har økt voldsomt. Men få vil påstå at alle problemene dermed ble løst. Tvert om. De fleste er fortsatt misfornøyde, om enn med varierende argumenter. Noen synes det er altfor mye oppmerksomhet på budsjettstyring. Andre mener det er en skam at Norge teller penger når våre liv står på spill. Money can`t buy me love, sang the Beatles I 1964. De ble jo rike på den låten, men ideen gjelder fortsatt. Bortsett fra i valgkampen. Da kan penger være nok for en kortvarig forelskelse.