Kampen mot klokka

Som sykepleier i hjemmesykepleien kjemper vi en konstant kamp mot klokka. Jeg har fått erfare hvilken egenverdi tiden har, og hvilke grenser den setter for sykepleien, der den tildelte tiden ofte blir alt for knapp. Jeg har virkelig fått kjenne på kroppen hvilken belastning det er å jobbe etter et stramt tidskjema, og følelsen det gir da resultatet av dårlig tid ofte blir at vi kommer for sent til brukeren.

En dag fikk min kontaktsykepleier og jeg virkelig kjenne på tidspresset man kan oppleve som sykepleier i hjemmesykepleien. Vi fikk på starten av dagen tildelt en arbeidsliste der det stod hvilke pasienter vi skulle til, hvilke oppgaver som skulle utføres hos dem og hvor lang tid vi hadde hos hver enkelt. På grunn av sykdom blant de ansatte og omrokkeringer på arbeidslisten, så jeg at allerede før vi hadde satt oss i bilen at vi hadde dårlig tid til å rekke den første brukeren. Det hjalp heller ikke at trafikken gikk tregere enn normalt.

Da vi kom fram til den første brukeren på listen var vi omtrent 30 minutter etter tidsskjema. Brukeren, som var en eldre dame, ga straks vi kom inn døren uttrykk for sin misnøye av å måtte vente på oss. Min kontaktsykepleier og jeg hjalp den eldre damen med morgenstell, frokost og medisiner. Vi gjorde dette uten å gi inntrykk av at vi hadde dårlig tid, selv om jeg visste vi burde skynde oss for å være hos neste bruker innen det fastsatte tidspunktet. Da vi kom til bruker nummer to var vi dessverre enda lenger etter skjemaet. Dette forplantet seg utover hele dagen og gjorde at vi kom for sent til mange av brukerne på listen.

Stemningen oss i mellom er stort sett preget av å ha dårlig tid, og jeg følte meg stresset av å hele tiden halse etter klokka. Det gjorde ikke selvfølelsen noe bedre at vi stadig ble møtt av irriterte brukere og pårørende som ikke fikk hjelp til avtalt tid. Vi ble ved ett tilfelle skjelt ut av konen til en bruker, da vi var forsinket og mannen hennes lå i sengen og ventet på at vi skulle stelle et sår, mens hun ventet besøk fra bydelen. Hele denne dagen hadde jeg en følelse av å ikke strekke til, og det var ikke moro å stadig måtte beklage og unnskylde for at vi var sent ute.

Jeg tror at vi denne dagen utøvde en sykepleie med redusert kvalitet. Da vi ble nødt til å skynde oss inne hos brukerne for å ta igjen tapt tid, ble vi tvunget til å kun gjøre det vi mente var det nødvendigste av pleie. Flere av brukerne vi var hos fikk personlig stell, mat og medisiner, men deres psykososiale og andre behov ble ikke ivaretatt i det hele tatt. Jeg følte at sykepleien vi utøvde denne dagen ble styrt av klokken og ikke av pasientens individuelle behov, slik som det ideelt skal være. I de yrkesetiske retningslinjene for sykepleiere står det i punkt 1; Sykepleieren og pasienten at ”Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til helhetlig sykepleie, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket.” (ICNs etiske regler 2011).

Da sykepleiere i hjemmesykepleien ikke greier å imøtekomme brukerens behov på grunn av at tiden er for knapp, mener jeg at dette bryter med de yrkesetiske retningslinjene vi er pålagt. Jeg mener det er både respektløst og uverdig at brukere stadig må vente på å få hjelp. Jeg har opplevd at en bruker lå i sengen i sin egen urin i flere timer før hun fikk hjelp. I verste fall kan brukeren havne i livstruende situasjoner, hvorpå brukeren som behøver umiddelbar hjelp selv ikke er i stand til å kontakte oss. Bryter praksisen hjemmesykepleien driver i dag med kravene til faglig forsvarlighet? I Helsepersonelloven § 4 om forsvarlighet står det at “Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.” (Helsepersonelloven).

For å sikre at brukerne i hjemmesykepleien får dekket sine grunnleggende behov kom Sosial- og Helsedepartementet i 1997 med ” Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene”. Denne forskriften skal bidra til å sikre god kvalitet til brukeren og sikre at brukeren får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt.

I mange tilfeller tror jeg at pleiere i hjemmesykepleien presses av ledelsen, som får føringer fra bydelen/kommunen, til å utføre en pleie som ikke samsvarer med lovens paragrafer og de yrkesetiske retningslinjenes føringer om forsvarlighet. Vi som ansvarlige sykepleiere må i disse situasjonene være våkne og ta grep der vi ser at våre faglige verdier trues. Jeg vet at det skrives mye i medier om denne saken og at debatten er gående i politikken. Allikevel håper jeg at sykepleiere i hjemmesykepleien fortsetter å kjempe for tiden som ressurs i helsetjenesten, slik at vi har tid til å gi brukerne våre får den omsorgen de fortjener.