Mannen som snudde Nederland opp ned

Jos de Blok startet opp Buurtzorg i 2006. Organisasjonen har i dag 8000 ansatte og ble kåret til landets mest populære bedrift å jobbe i.

Er det mulig å modernisere hjemmesykepleien ved å gå tilbake til den gode, gammeldagse distriktssykepleieren? Jos de Blok i Nederland var sikker i sin sak. Alt hierarki skulle bort.

Sykepleien er ikke alene om sin interesse for den 54-årige sykepleieren som tar imot i sitt eget hus i Almelo en søndag i september. Fjernsynsteam fra Tyskland og Japan har vært her før oss. Statsministeren kom på sykkel for å snakke med ham. Og snart skal den nederlandske kongen ta ham med til Sør-Korea for å fortelle folk der at eldreomsorg og hjemmesykepleie kan gjøres annerledes.
 
All makt

Man skulle tro hans budskap var innfløkt, men i grunnen ønsker Jos de Blok bare at helsearbeidere skal kunne jobbe uforstyrret av plagsomme byråkrater og ledere med for høye lønnstrinn. Han vil blåse helsesjefer og direktører ut av sine fine kontorer og gi all makt til fotfolket: Sykepleiere og helsefagarbeidere. Befridd fra sine ledere skal disse igjen kunne konsentrere seg fullt og helt om sine pasienter. I stedet for å fylle ut endeløse rapporter og skjemaer, hvis innhold ofte blir borte på sin lange vei til beslutningstakerne, skal sykepleierne selv bestemme hvordan apparatet rundt pasienten skal fungere. Målet er ikke tilfredse ledere, men tilfredse pasienter. 
– Da jeg begynte som sykepleier, jobbet jeg i et lite nabolag, forteller de Blok.
Han sitter hjemme på kjøkkenet sitt, med god utsikt mot en hage hvor stolene fortsatt minner om sommeren som var.
– Det slo meg at dette egentlig var den beste måten å jobbe på. Man var nær pasientene og hadde 
god oversikt over folks nettverk og hva de trengte. Dette ble helt borte da eldreomsorgen og hjemmesykepleie på 90-tallet skulle «profesjonaliseres». Omsorg ble et produkt, laget i en «fabrikk». Foretakene som skulle produsere tjenestene ble større og større, og de skulle betjene et stadig større 
antall pasienter over et stadig større område. Men det gjorde ting bare verre, mener de Blok. 
– Avstanden mellom helsepersonell og pasientene økte. Arbeidet ble fragmentert. Mange var innom pasienten, men ingen hadde den hele oversikten. Resultatet var at kvaliteten gikk ned, mens kostnadene økte enormt. Alle var frustrerte, ikke minst fastlegene som mistet oversikten og sykepleierne som bare fikk en liten flik av pasienten å jobbe med.

Respons

I 2006 sluttet de Blok i homecare-selskapet han jobbet i og startet Buurtzorg, basert på hjemmesykepleien slik de hadde gjort det før. De var fire sykepleiere i starten, og samarbeidet med noen fastleger som likte ideen. Raskt fikk de positiv respons. 
– Det viste seg å være mye lettere å starte en bedrift for hjemmesykepleie enn det er å starte en pølsebod. Ingen krevde noen ting. Først hadde vi ett team. Ideen var å prøve 
ut en organisasjon som utøvde sykepleien på gammel lest, men med en ny idé: Teamet skulle ikke være for stort og det skulle styre seg selv, uten ledelse.
de Blok opplevde da å få masse spørsmål fra andre interesserte som hadde lyst å starte tilsvarende team andre steder. I Maastricht, Amsterdam, Rotterdam og Gouda, overalt kom det nye folk til Buurtzorg som ville starte nye team.
– Sykepleierne som husket hvordan tingene var før, visste at denne ideen kunne funke, og kastet seg over den. Og fastlegene var glade for å ha de gode, «gammeldagse» sykepleierne tilbake igjen, det vil si generalister med all sin kunnskap om hele pasienten. 
de Blok lener seg over den rue bordflaten og ser spørrende på oss når vi vil vite hva slags oppgaver Buurtzorgs hjemmesykepleiere skal jobbe med hos pasientene.
– Oppgaver? Jeg liker ikke å snakke om oppgaver. De skal gjøre 
det som trengs for at pasientene skal kunne bo hjemme. Vanlig stell, sårstell, pleie til terminale pasienter, ta seg av de pårørende, ta seg av psykososiale problemer, kroniske sykdommer, forebygging, demensomsorg, veiledning, folk som kommer hjem fra sykehus … alle aspekter som kan oppstå ved et sykt menneske. Det er selvfølgelig enormt inspirerende å jobbe med alt dette som sykepleier. 

Nettverk

Det eneste pasientene til Buurtzorg har til felles er at de bor i samme område. Hjemmesykepleien vet hvilke formelle og uformelle nettverk pasientene har og hvilke ressurser som finnes i nabolaget. Hvem som er fastlegen, om det er en fysioterapeut i nærheten, frivillige og naboer som kan trå til. Jos de Blok vil gjerne at hjemmesykepleieren aktiviserer og koordinerer ressursene i nettverket rundt pasienten, men uten at dette blir formalisert.
– Formalisert samarbeid skaper bare byråkrati og kostnader, mener han.
Oppskriften med selvstyrte team slo altså umiddelbart an. Antallet team har økt med cirka 100 for hvert år. Om noen hadde tvilt på ideen om at en organisasjon klarer seg uten hierarki, så ble denne tvilen fort borte. Selv i Japan, der han har vært flere ganger 
de siste årene, har man tatt ideen til sitt bryst.
– Jeg har snakket mye med sykepleiere, sier de Blok på sin egen lavmælte måte som har gjort ham så populær blant sine egne. 
– De sier at de vil ha en organisasjonsmodell som ikke forstyrrer dem i deres arbeid. De vil selv bestemme hvordan de vil jobbe og sammen med hvem. De ansetter nye folk etter enstemmighet. Gjerne sykepleiere som har ideer som likner dem de har selv. Det skaper en kultur som gjør at det er lite konflikter.

Se video-intervjuet med Jos de Blok her.

 


– Er du ikke redd for at det gjøres mange feil når ingen «passer på»?
– Nei. Sykepleierne er godt utdannet, vi har de beste i landet. Derfor vil folk gjerne arbeide hos oss. Rekruttering er lett. Husk at mange sykepleiere sluttet i jobbene 
sine fordi de var lei av systemet. De kom tilbake, til oss. Også nyutdannete og sykepleiere fra sykehusene vil nå være her. De skjønner at noe positivt er på gang.

Fast ansatt 

Alle de 7200 hjemmesykepleierne i Buurtzorg har fast ansettelse, og de lønnes sentralt.

 Til syvende og sist er du ansvarlig hvis noe går galt. Det er et stort ansvar?
– Det bekymrer meg ikke veldig. Buurtzorg har langt færre pasientklager enn andre organisasjoner. 
de Bloks tror på at hjemmesykepleierne – 97 prosent av dem kvinner – selv vet best, bygger han på at mennesker også privat tar mange 
store beslutninger uten innblanding av noen «øvrighet»
– Folk kjøper hus, de tar lån, de velger partner og kjøkkeninnredning. Hvorfor skal de da ikke også kunne ta et stort ansvar på jobben uten å bli passet på av ledere, spør han retorisk.

– I Norge ønsker de fleste å jobbe heltid, men den gjennomsnittlige sykepleier i Buurtzorg har bare 20–24 timer i uka. Det er ingen tilfeldighet?
– Nei, det er det ikke. De fleste hjemmesykepleiere her ønsker å jobbe deltid, og det gjør det selvfølgelig lettere å få turnus til å gå opp. Men jeg overlater det til teamene å bestemme hvor mye folk skal jobbe, sier de Blok.
Han viser til Buurtzorgs første avlegger i Skandinavia, i Båstad i Sverige. Der jobber færre deltid, men det lar seg gjøre fordi den enkelte pasient av bevilgende myndigheter får tildelt mer tid enn det som er tilfellet i Nederland. Det gir et annet arbeidsmønster.

– Teamene skal i prinsippet være tilgjengelige 24/7. Hvordan er det mulig?
– Vanligvis slutter de ved 17-tiden, og i praksis skjer det sjelden at de må rykke ut til pasienten 
om kvelden eller natta. Men det skjer. Det er en del av det å ha ansvar for mennesker.


– Veksten for Buurtzorg har vært enorm. Så du denne revolusjonen komme?
– Ja, det var forutsigbart. Vi visste at det var rimeligere og at kvaliteten skulle bli bedre. Da er det ikke rart at vi lyktes. Vi har færre timer enn konkurrentene hos pasienten, men vi bruker tiden bedre 
fordi vi har den beste kompetansen hos pasienten. En nøkkelfaktor er selvfølgelig også at vi som organisasjon ikke jobber mot et overskudd. I realiteten brukte vi i fjor langt flere timer enn vi fikk dekket fra staten. Men det har pasientene sikkert hatt godt av, avfeier Jos de Blok. 
Tidligere i år snakket han med helseminister Bent Høie som besøkte Haag, og i september reiste han selv til Stavanger hvor han var invitert av Arbeiderpartiet og LO i Stavanger. Det var første gang han var i Norge. Men kanskje ikke den siste, tror han.
– Dette er opplagt en god idé, slår han fast med beskjeden overlegenhet.

– Og din rolle, som leder for Buurtzorg?
– Det er å bestemme så lite som mulig.


barth.tholens@sykepleien.no

Les også: