Forløser historier

Det begynte en stille kveldsvakt. Hilde Helmine Leknes satte seg ned for å snakke med to beboere på Marie Treschow sykehjem utenfor Tønsberg. Men samtalen gikk i stå.

Da glapp det ut av henne: «Jeg er jordmor, jeg. Jeg har tatt imot mange­ barn.» Og da kom historiene.

Smerte og glede

Det skjedde gang på gang.

Eldre kvinner, alle med kognitiv svikt eller så alvorlig somatisk sykdom at den også påvirker kognitive evner, fortalte historier med mange detaljer. Om å ligge alene på fødestuen, om smerter, redsel og glede over barna de fikk.

Leknes begynte å skrive dem ned.

Skrev på fritiden

– Dette er ikke bare historier om deres fødsler, det er kvinnehistorie, kulturhistorie og jordmorhistorie, sier Leknes.

– Jeg syntes det var ille hvis de gikk tapt.

På jobb var det ofte for hektisk til at hun fikk satt seg ned for å snakke med kvinnene. Så hun begynte å stikke innom på fritiden. På kveld og helg.

Hun legger ikke skjul på at fødselshistoriene har vært motiverende for at hun som jordmor ble værende og trives i eldreomsorgen.

Hele mennesket

Attendo har et kartleggingsverktøy som heter «Min historie». Når det kommer en ny beboer, er intensjonen at personale setter seg ned med pårørende for å danne et bilde av hvem den nye er. 

– Fødselshistoriene passet inn i dette, og lederne mine har hele veien støttet det jeg har gjort, sier Leknes.

Blikket utenfra

Hun roser kollegene, og sier de gjør en ­for­midabel jobb ut fra knappe ressurser.

– Beboerne blir hver dag møtt med omtanke, respekt og varme. De har en enorm kjærlighet til beboerne. Men det gjør noe med deg når tiden blir så knapp, man blir veldig opptatt av det medisinsktekniske. 

Da jeg kom hit og satte meg ned med beboerne for å snakke, var det uvant. Noen trodde jeg var lat og jeg har fått avvik for å sette meg ned framfor å re senger. Men etter at jeg informerte om hva jeg holdt på med, har mine kolleger bare vært positive.

Framkaller minner

Hun sender­ gjerne et spark til politikere som fordeler ressursene.

– De som bor på sykehjem i dag er veldig syke, og nesten alle har kognitiv svikt. Bemanningen er altfor lav i forhold til alle oppgavene og i hvert fall i forhold til visjoner om å gi helhetlig sykepleie til hver enkelt. 

Sykepleie er ikke bare praktiske oppgaver, det er også å sette seg ned og gjenskape minner. Men det krever tid.

En historie om tap

Da hun startet, ville hun skrive ned historiene som en hyllest til kvinnene og deres pårørende.

– Mange føler de har mistet den de var glad i. Det er ulike typer kognitiv svikt. Noen kan endre personlighet, andre mister språket. For noen var historiene som å få litt av moren sin tilbake.

På godt og vondt. 

En kvinne fortalte i sin historie om datteren som alltid har skreket. «Hun skrek som barn og hun skriker fremdeles i en alder av 75 år.»

– Datteren er en nydelig dame som stilte masse opp for moren sin og stadig besøkte henne. Jeg var veldig i tvil da jeg viste henne historien moren hadde fortalt meg. Hun leste den og begynte å gråte. Så sa hun: «Sånn er det. Sånn har nok min mor alltid sett på meg».

Skeptiske først

Mange pårørende var skeptiske da Leknes først fortalte hva hun drev med.

– De lurte på hva jeg skulle bruke historiene til og hvordan jeg ville framstille mødrene deres. Jeg følte et enormt ansvar. Disse kvinnene­ har familie, barn, barnebarn og olde­barn som kommer til å lese historiene deres. Men etter hvert har alle vært veldig positive. De har sett at jeg har tilbrakt mye tid med moren deres og sett henne blomstre. 

Hun forteller at mange av historiene har vært ukjente for familien. 

– Det gjelder særlig sønnene. Mødre forteller ikke sønner om fødslene sine, og sønnene spør ­heller ikke.

Jordmor som minneord

Lek­nes­ håper historiene kan av­lære helsepersonell noen fastlåste vaner.

– Vi er selv ansvarlige for å disponere tiden vår. Kanskje er vi for opptatt av at pasientene er rene, og for lite opptatt av hva de har å fortelle, sier hun.

– Jeg vil vise verden at damene bak historiene er så langt mer enn damene vi ser med kognitivt svekket sinn. De har fremdeles sine historier. Jeg har brukt «jordmor» som minneord for å fremme evnen til erindring. Ved å snakke om fødsler har de fått et samtaleemne de mestrer, og vi har hatt fantastiske øyeblikk sammen. 

Alle har gitt samtykke

Så langt har Leknes samlet 28 historier. Det kunne vært langt flere, men hun har vurdert mange av kvinnene som for svekket til at det var riktig å gå videre.

– Etikken har vært veldig viktig. Alle damene har gitt samtykke til at jeg skrev ned historien og at den kan publiseres. Men de har kognitiv svikt, så jeg kan ikke vite at de vet hva de samtykker til. Derfor har jeg også skriftlig samtykke fra alle pårørende.

– Men de var unge i en tid da man ikke snakket så fritt om kropp og seksualitet. Hva tenker du om det?

– Jeg synes de forteller om opplevelsene sine på en så fin måte.­ Det har ikke vært nødvendig å korrigere­ noe for å beskytte bluferdigheten. Jeg tror de har gledet seg over at de har snakket med en jordmor, en som kan faget, som selv er kvinne og har født barn. Det de har fortalt meg om fødsel og barsel, er en del av kvinners hverdag. Samtidig er fødsel noe så banebrytende­ at det er noe enhver kvinne vil ­huske, selv med kognitiv svikt. 

Husker hva jordmor sa

Leknes mener historiene også gjenspeiler det enorme ansvaret jordmødre har. 

– Selv svekket og i høy alder husker de hvordan jordmor oppførte seg og hva hun sa til dem da de fødte.

– Men kan vi vite at det de for­teller har skjedd?

– Det får vi aldri vite. Men dette er hva de har valgt å fortelle, og det er godt nok for meg. Dette er deres historier.

Les også:

Her forteller kvinnene om sine barnefødsler

Pårørende:  – Positivt for alle

Kollegaen:  – Viktig med ulik kompetanse

Lederen:  – Skaper rom for den enkelte