Edru på et øyeblikk

November 2014:

Dette hendte en sur vinternatt i Oslo da jeg fremdeles var student. Klokken er vel rundt tre, altfor sent for meg. Trettheten kombinert med et par vinglass for mye, gjør at jeg går av nattbussen ett stopp for sent. Nå er det derimot som om adrenalinet har spylt all alkohol og tretthet ut av kroppen. 

På hovedveien under brua jeg står på, har nemlig en drosje bråstoppet. To menn drar en kvinne ut av baksetet. Jeg antar at hun har et GTK-anfall – (generalisert tonisk-klonisk epileptisk anfall, journ.anm.) da jeg kjenner igjen bevegelsene fra studier og jobb.

Tar grep

Jeg løper til. Både sjåføren og den andre mannen har «stivnet», så jeg tar grep: «Har dere ringt 113?» «Har hun medisiner på seg?» «Legg jakkene deres over henne, så hun holder varmen!» 

«Stabiliser hodet!» 

De få minuttene det tar før ambulansen kommer, føles som en time, men snart ligger kvinnen – som nå klarer å ha øyekontakt med meg – på en båre.

Taxi

Da det hele er over, begynner jeg å rusle hjemover, men drosjesjåføren innhenter meg og sier han vil kjøre meg hjem gratis. 

Jeg skjønner at han trenger å prate med noen. Han sier han ble veldig redd og ikke visste hva han skulle gjøre. At han er så glad for at jeg kom. Jeg forklarer at hun hadde epilepsi og hva som var blitt gjort underveis. Vel fremme sitter vi en stund i bilen før vi tar hverandre i hånden og sier god natt. 

Stolt

Den natten gjorde at jeg for alvor forsto hvilket ansvar min profesjon har, og at jeg alltid må være beredt på at det kan være behov for min hjelp. Det ga meg en fornyet stolthet over yrket jeg har valgt, og jeg har også blitt mer bevisst på hvor mange glass jeg føler jeg kan tillate meg å ta. Jeg koser meg, det er ikke det, men dersom min hjelp trengs, vil jeg ha et klart hode.