fbpx Krise på kaféen Hopp til hovedinnhold

Hjerneslag: Krise på kaféen

Ann Mari Bjørkedal

Ann Mari Bjørkedal (34), Ørsta. Jobber på en sykehjemsavdeling med langtidspasienter. Sykepleier siden 2010.

Mars 2015:

Jeg er på kafé sammen med min sønn på ni og en svigerinne, da jeg legger merke til noe oppstyr i bakgrunnen. 
En venninnegjeng med fem–seks eldre damer har begynt å prate høyt til ei i gruppa. Jeg hører noe om at de må komme seg til legesenteret, så jeg går bort for å tilby meg å hjelpe.

Illustrasjon av ordet Hjelp
Illustrasjon: Monica Hilsen

Prater tull

Venninnen har brått blitt så uvel og rar, forteller de. Prater bare «tull». Nå har hun reist seg og virker veldig forvirret. 
Jeg mistenker noe cerebralt og har lært og lest mye om hvor viktig det er med akutt medisinsk hjelp ved mistanke om slag. Derfor sjekker jeg raskt for FAST-symptomer: Jeg ber henne smile, men det får hun ikke til. Så ber jeg henne klemme hendene mine, og merker at hun kun har kraft i den ene armen.

Jeg spør ut venninnene litt og får forklart situasjonen for AMK på telefon – at det er mistanke om hjerneslag og at damen ikke bruker medisiner. 

Lege kommer etter fem minutter. Ambulansen er der på ti. 

Bekreftelse

Etterpå, da adrenalinet har roet seg litt, må jeg innrømme at jeg får en god følelse i kroppen. Ikke det at jeg ønsket noe slikt skulle skje, men fordi jeg hadde klart å gjøre alt etter boka når det virkelig gjaldt. 

Jeg kjente at jeg fikk bekreftet min rolle og trygghet som sykepleier.

Venninnen var brått blitt så uvel og rar.

Les også:
Etter festen Forrige artikkel Å hjelpe er ikke et valg. Det er en plikt. Neste artikkel