fbpx – Ja, vi gir kjønnshormoner til ungdommer Hopp til hovedinnhold

– Ja, vi gir kjønnshormoner til ungdommer

Helsesøster Ingun Wik, helsestasjon for lesbiske, homofil, bifil og transkjønnet ungdom, Oslo.

Hormoner og pubertetsblokkere er del av behandlingen på Helsestasjon for kjønn og seksualitet. – Det er viktig å støtte ungdommen, sier helsesøster og sexolog Ingun Wik.

En mor har fortalt til Sykepleien hvordan hun opplever at barnet hennes sier hen er transe. Hun kritiserer fagfolk for å styre barnet mot kjønnsskifte.

LES HVA MOREN SIER: Er barnet trans? Eller bare deprimert?

– Kan det å komme ut som transe være en form for mote eller et ønske om oppmerksomhet?

– Det har jeg ikke vært borti, sier Ingun Wik, som er avdelingsledende helsesøster og spesialist i sexologisk rådgivning på Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS).

– Min erfaring er at dette er altfor krevende til det. Det er mange andre måter å opponere på som ikke er så krevende. Man blir jo påminnet av media at kjønnsskifte finnes som et tema. Men de som lar seg påvirke er nok de som har opplevd dette som relevant før, tror Ingun Wik.

– Vi må være barnas advokat

– Moren sier hun vil slippe å ta stilling, og vil at barnet skal vente med å bestemme seg for behandling til det selv er myndig?

– Foreldre skal ikke ta stilling til barnas kjønnsidentitet. Det kan oppleves som skummelt, men det dreier seg om barns rett til identitet. Det vil være omsorgssvikt å hindre barnet. Man må ta barnet på alvor. Vi som helsepersonell må være barnas advokat når det blir for vanskelig for foreldrene.

– Det vil si?

– Å snakke med både barn og foreldre. Forklare at man kan påføre skam hvis man ikke anerkjenner barnets følelser.

– Men det kan være en grille?

– Å si det tror jeg mest er en forsvarsmekanisme hos foreldrene. En grille tar ikke den formen. I dag er jeg gutt, i morgen vil jeg være jente, det er ikke sånn vi ser det i praksis. Men det å være annerledes på en annen måte er krevende for foreldre.

Fra 0 til 30 år

Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) omfatter hele Oslo og er ikke en tradisjonell helsestasjon. Til HKS kommer det foreldre og barn og unge i alderen 0 til 30 år.

– Det er ofte foreldre som tar med barna til helsestasjonen, eller barnet kommer alene.

Mange blir også henvist fra helsesøstre og ulike poliklinikker og sentre i psykiatrien.

– Når de kommer hit, begynner vi på identitetsutforskingen. Vi må alltid høre den enkeltes historie. Vi sier at «vi gjerne høre hvordan du opplever å ha et kjønn, og hvordan dette er for deg». Vi er innom mange temaer for å bli kjent. I gjennomsnitt har vi fire-fem samtaler. Noen tar det en god del lengre tid å bli ordentlig kjent med, særlig dersom de har mange psykiske og sosiale utfordringer i tillegg.

Noen vet det fra de er to år

– Noen kan allerede i to-tre-årsalder oppleve at de har et annet kjønn enn det tissen viser. Men det er også flytende varianter, ifølge kjønnsteorien, sier Ingun Wik.

LES om Noah som ikke likte å være jente

Wik forklarer begrepene slik:

  • Kjønnsinkongruens er at kroppen ikke stemmer med kjønnet de fikk ved fødsel.
  • Kjønnsdysfori er det ubehaget mange kjenner på når det ikke er samsvar mellom tildelt kjønn ved fødsel og den subjektive opplevelsen av kjønn.

– Kjønn er et spekter, sier Wik.

– Mange tenker at det er to kjønn – jente eller gutt, med innovertiss eller med utovertiss. Men det er unaturlig å dele kjønn i to på bakgrunn av dette. Det er så mange indre variasjoner i kroppen som er usynlige for oss, sier Wik.

Prøver å overbevise seg selv

Noen vet det altså som småbarn, for andre er det når puberteten starter at kjønnsidentitet blir et tema.

– Men flere har opplevd utenforskap i oppveksten. De har prøvd å overbevise seg selv og andre at de er det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen. Så går det ikke mer, og det blir et sjokk for dem rundt. Det er mye skam knyttet til dette.

– Kjønn er subjektivt

– Noen kan ha vært innom barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), men det er veldig forskjellig. Der har de kanskje blitt behandlet for selvskading og depresjon, men uten at det er tatt tak i det underliggende.

Noen har trukket seg unna på skolen, noen har hatt angst.

– Men noen har ikke hatt slike problemer, og har fått god støtte hjemme.

Nesten alltid er foreldrene også med til samtale på helsestasjonen.

– Men ikke hvis de ikke vil. Å identifisere kjønn er vanskelig, fordi det er en subjektiv opplevelse, sier Wik.

– Mange foreldre opplever en sorgprosess fordi barnet er annerledes enn de hadde tenkt.

Wik viser til en familie som fikk tre gutter. Så kom det en etterlengtet jente, som visste han var gutt hele tiden.

– Men han ville ikke si det, for han visste det ville bli vanskelig for familien.

– Hva hvis man har opplevd seksuelle overgrep og derfor vil flykte fra kroppen sin?

– Å oppleve grenseoverskridelser kan påvirke deg. Dette er en del av det vi kartlegger. Overgrep kan føre til at man vil flykte fra hele kjønnet, og vi er oppmerksomme på det alternativet, understreker Wik.

Blander sammen

– Noen som oppdager at de har følelser for samme kjønn, kan blander sammen ting. For eksempel kan feminine gutter tenke «å ja, jeg er homo!». Men så kan det være det handler om kjønnsidentitet.

Wik påpeker at kjønns- og seksuell identitet er to ulike deler av oss. Mange blander disse begrepene.

– Sånt utforsker vi.

– Men alt dreier seg om subjektive følelser?

– Ja, ingenting kan bevises. Det er ikke bare å ta en blodprøve eller et røntgenbilde.

– Det kan være andre ting som er årsak til at barnet eller ungdommen strever?

– Det er det man må utforske først. Mange har som sagt vært innom BUP.

Stanser puberteten

– Deler dere ut hormoner?

– Vi gir hormoner i kjønnsbekreftende behandling på lavterskelnivå. Men viktigere er det kanskje at vi kan gi pubertetsblokkere, slik at vi får stoppet puberteten. Det får man også hos fastlegen.

– Er det greit å stoppe puberteten?

– Det er jo veldig dramatisk det som skjer i kroppen når man blir kjønnsmoden. Man kan oppleve at kroppen forråder en når puberteten starter. Ved å stoppe utviklingen, slipper man det stresset. Da stoppes også de vanskelige følelsene. Det får ikke konsekvenser på sikt. Det er en time-out.

– Viktig å støtte ungdommen

– Dere gir også testosteron og østrogen. Hva hvis det viser seg å være feil for den unge?

– Vi gir hormoner til ungdommer etter nøye tverrfaglige vurderinger av både lege, helsesøster, psykologspesialist og sexolog. Ikke alle får hormoner, det er ikke som i en pølsekiosk. Når vi anbefaler det, er det fordi vi synes det er viktig å støtte ungdommen.

Wik understreker at HKS bygger på faglige internasjonale retningslinjer.

– Vi er ingen interesseorganisasjon.

Kan endre kjønn fra man er seks år

– Det har vært en kjempetilstrømming hos oss. Det kommer fem-seks nye ukentlig som har kjønnsidentitet som tema, forteller Wik.

Det er bare denne ene helsestasjonen for kjønn og seksualitet i sitt slag i landet. Også Rikshospitalet, som har landsfunksjon, tilbyr kjønnsbekreftende behandling. Der gjør de også kirurgi av bryst og underliv.

Å endre juridisk kjønn kan skje fra man er seks år med samtykke fra foreldre.

Ellers må man være 16 år, som er helserettslig myndighetsalder. Fra barnet er 12 år gis det rett til å medvirke.

LES OGSÅ: 490 personer har endret juridisk kjønn

– Dersom det er fare for barnets utvikling eller psykiske helse, må helsepersonell informere foreldre eller andre med foreldreansvar, opplyser Wik.

Hva hvis man angrer?

– Hvis noen ønsker kirurgi, så henviser dere til Rikshospitalet?

– Ja, vi kan bare behandle med hormoner.

– Hva skjer hvis de som er i hormonbehandling angrer?

– Vi snakker alltid om ambivalens. Om forventninger og eventuelle uønskete virkninger av behandling. «Hva hvis du angrer?» kan vi spørre. «Men jeg er nødt til å gjøre dette, det er viktig for at jeg skal få være den jeg er», kan de si. Og hva er det verste som kan skje? Å stoppe behandlingen, og starte igjen med de hormonene som kroppen selv produserer.

– Hvis vi tenker at vi ikke kan starte kjønnsbekreftende behandling fordi noen kan komme til å angre, hva da med de andre som ikke gjør det? Vi må tenke hva som er best for ungdommen i hvert enkelt tilfelle. Å la være å gjøre noe er ikke en nøytral handling, for det vil kunne resultere i at mange ikke får den behandlingen som for mange oppleves som livsviktig.

Ulike fagbriller

– Men siden dette er så subjektivt, så kan en ung person være på feil spor?

– Det er sammensatt. Noen kan ha autismetrekk og relasjonsproblemer. Derfor må vi alltid kartlegge om det er del av andre utfordringer. Og derfor er det viktig at vi har ulike fagbriller på for å unngå at barnet eller ungdommen tar valg som ikke vil være gode på sikt.

Wik har jobbet med dette i åtte år.

– Ingen av dem jeg har hatt hos meg, har angret. Men det er ikke sånn at alle symptomer forsvinner. Men de aller fleste opplever at det blir lettere i livet og at det er lettere å ta tak i andre ting de strever med.

– Ingen garanti

Ingun Wik understreker at dette er en kjempeviktig debatt:

– Det er fint å kunne snakke om det på en ordentlig måte, sier hun.

Hun har lest innlegget og intervjuet med «mor» i Sykepleien og viser til Helsedirektoratets rapport «rett til rett kjønn»:

– Det var ikke bare interesseorganisasjoner som arbeidet med den, men ulike ressurspersoner. Jeg satt selv i ekspertgruppen. Internasjonal forskning ble også lagt til grunn for anbefalingene i rapporten, sier hun.

Wik påpeker at det kan være problematisk å bruke You Tube-blogger som utgangspunkt for hva som er best faglig praksis.

– Vi på HKS kan aldri garantere at en ungdom ikke vil kunne angre. Vår jobb er å sikre at den enkelte er i best mulig stand til å ta et informert samtykke om det som angår egen psykiske og seksuelle helse i fremtiden. Noen har valgt å stoppe behandling og videre utforsking. De beskriver ikke det som å angre seg, heller som en nødvendig intervensjon for å finne mer ut av seg selv, sier Ingun Wik.

Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse