Kreftsykepleier vil ha frivillige som gir av sin tid til alvorlig syke

6. februar var kreftsykepleier Silje Wergeland Kvestad dagens navn i Sandefjords Blads papirutgave. Hun er kreftkoordinator i Sandefjord kommune og 20 prosent frivillighetskoordinator i «Tid som gave» – som ønsker flere frivillige.

Hun forteller til avisen at hun videreutdannet seg til kreftsykepleier fordi hun følte seg litt utrygg når hun kom til kreftpasienter som ville dø hjemme. Hun trengte mer kunnskap.
Kvestad (40) var med på å starte onkologisk sengepost ved Sykehuset i Vestfold.

Søker etter flere frivillige

– Hvordan havnet du i avisen?

– Jeg var først intervjuet i en artikkel der pårørende fortalte hvor bra det er med frivillige i ordningen «Tid som gave», forteller Silje Wergeland Kvestad til Sykepleien.

– Så ble du dagens navn?

– Ja, der fikk jeg igjen fortelle at vi har nye kurs for å rekruttere flere frivillige. Det er fjerde runde nå.

Responsen er god, synes hun:

– Åtte–ni har tatt kontakt.

Frivillige støtter alvorlig syke

«Tid som gave» er et samarbeid mellom Sandefjord kommune og Utviklingssenteret i Vestfold.

– Målet er å tilby frivillige som støtte til alvorlig syke og deres pårørende. Enten hjemme eller på lindrende enhet på Sandefjord medisinske senter, sier Kvestad.

– Er det greit med gratisarbeid?

– Frivillighet er ikke gratisarbeid. Det kommer ikke istedenfor det vi som helsearbeidere skal gjøre. Frivillige er en egen ressurs som både de syke og deres pårørende opplever som viktig. Det koster å drive frivillighetsarbeid. I vårt prosjekt er jeg ansatt som koordinator, sier hun.

Ønsker pusterom fra sykdommen

– Hva bidrar de frivillige med?

– Økt livskvalitet. Noen pasienter ønsker et pusterom fra sykdommen, de kan få dele livshistorien sin. Andre snakker om sykdommen for å skåne de pårørende. Enkelte opplever dette som en stor trygghet, og det bidrar til at de kan være lenger hjemme.

– Fins tilbudet andre steder?

– Vi har tatt utgangspunkt i Termik (Terminal omsorg i kommunen) fra Vefsn kommune og tilpasset det våre behov.

Ønsker flere frivillige menn

– Hvem er de frivillige?

– De fleste er pensjonister, noen er yrkesaktive. De må være egnet for oppgaven, og det viktigste den frivillige kan bidra med, er medmenneskelighet. Vi skulle gjerne hatt flere menn.

– Ellers er du kreftkoordinator?

– I 80 prosent. Jeg bruker mye tid på støttesamtaler med pasient og pårørende. Jeg kopler på aktuelle tjenester etter behov, slik at pasientflyten blir best mulig, forteller Kvestad.

Hun føyer til at de også driver ressursnettverk for sykepleiere, holder kurs og har fagdager.

Gir tilbud om hjemmedød

– Vil flere dø hjemme?

– Flere får tilbudet, og hjemmesykepleien har god kompetanse til å legge til rette for det. I Sandefjord kommune har vi en lindrende enhet der mange ønsker å være den siste tiden.

– Hva er den største utfordringen med hjemmedød?

– Mange lever stabilt lenge, før det plutselig kan bli store endringer. Man har kanskje ikke snakket om hjemmedød, og når det blir aktuelt, er pasienten for svak eller de pårørende for utrygge til å se det som en reell mulighet.

Valgte som mor og far

– Både mor og far var sykepleiere?

– Ja, kjempekreativt yrkesvalg! Jeg gikk på samme skole også, på Diakonhjemmet.

– Ellers noe?

– Vi er privilegerte som har et kreft-team i Sandefjord kommune. Vi er tre kreftsykepleiere og en teolog. Mange kreftkoordinatorer jobber alene. Det er utrolig fint å ha gode kolleger, sier kreftsykepleier Silje Wergeland Kvestad.