– Vi kan ikke forklare de minste barna hvorfor de er isolert

Pasientene våre er fra 0 til 18 år, så aldersspennet er stort. Det er viktig å informere foreldrene, og barnet i den grad det er mulig, om hva det innebærer å være i isolat. Er de godt forberedt, takler de det som regel bedre. Vi må følge smitteregimet, og vi må forklare hensikten med det.

De pårørende takler det forskjellig. Noen syns 14 dager går helt greit, andre syns det er en påkjenning å være isolert i ett døgn. Men de fleste foreldre forstår at det er nødvendig.

Pasientene kan også være «friske» selv om de er syke, så det gjelder å se det friske i barnet for å oppnå kontakt. Da må vi bruke fantasien. Dersom barnet er i form til å leke, har vi leker i plast som kan vaskes.

Barna på isolat kan også få undervisning med lærer fra sykehusskolen, leketerapi og musikkterapi. Hver torsdag kommer klovnene.

LES OGSÅ: Odin (1) er i isolat

Flest om vinteren

Barn med cystisk fibrose er gjengangere, siden de har en livsvarig sykdom. De kan ha ulike varianter av mikrober, og må som regel isoleres.

I vinterhalvåret har vi innlagt en stor gruppe spedbarn med bronkiolitt. Disse isoleres, fordi viruset de bærer, er smittsomt. Jo yngre de er, jo trangere luftveier har de, og disse pasientene kan bli alvorlig syke. Avdelingen kan være helt full av disse pasientene. Ofte er de yngste spedbarna smittet av eldre søsken.

En annen gruppe vi må isolere, er barn med gastroenteritt, for eksempel norovirus, clostridium eller adenovirus. På våre to superisolater kan vi ha pasienter med tuberkulose eller meslinger, eller barn med infiserte vannkopper. Flyktninger som kommer til barnemottaket, blir isolert og screenet for MRSA (meticillinresistente gule stafylokokker) før de undersøkes videre.

En påkjenning for ungdom

Det er mest for ikke å smitte andre at barna blir isolert. På en kreftavdeling er det omvendt, der isoleres pasienten på grunn av lavt immunforsvar.

Noen barn er isolert i to–tre uker, andre bare noen dager. Isolasjon over lengre tid kan være en påkjenning, kanskje særlig for ungdom. De ønsker å ha kontakt med venner, så sosiale medier er viktig for mange. Men nettet på sykehuset er for dårlig. Vi får ofte klager på dette fra pasienter og pårørende.

For oss som jobber her er det tidkrevende med smitteregimer. Ofte krever det at vi har på oss munnbind, frakk og hansker, og en sjelden gang også skotrekk. Det gjelder å planlegge nøye. Skal vi for eksempel gi intravenøse medisiner, ta blodprøver eller stelle et sår, må vi helst ikke glemme noe, for da må vi skifte på nytt. Når du har ansvar for flere pasienter på isolat, kan det være stressende.

Tonefallet er viktig

Det er jo spesielt å møte barn med munnbind, frakk og hansker. Det kan være skremmende for dem, men de venner seg ofte til det. De ser ikke mimikken vår, ser ikke om vi smiler. De hører bare stemmen. Tonefallet er viktig.

(Saken fortsetter under bildet.)

Barna har rett til å ha minst en av foreldrene hos seg under hele innleggelsen, ifølge forskrift om barns opphold i helseinstitusjon. Vi har bare plass til at én overnatter, men søsken, venner og familie er hjertelig velkomne til å være på besøk. Disse får også opplæring i hygiene og smitterutiner.

Er det vanskelig, for eksempel for aleneforeldre, å være her med barnet sitt, må man løse det. Det hender at søsken er innlagt.

Hvis foreldrene som er her, blir slitne, prøver vi å avlaste dem litt så de får seg frisk luft, men vi har jo en travel hverdag.

Vil ikke være elleve år og annerledes

Nå har vi hatt en elleveåring med lungebetennelse her i fire–fem dager. Han er isolert fordi han har MRSA. Han syns det er flaut, og vil ikke at klassekameratene skal vite om det. Han vil ikke være syk og annerledes. I den alderen vil man helst ikke skille seg ut. Seks–sju-åringer, derimot, syns det er stas å si at de har vært på sykehus.

Utfordringen er når de minste barna kvikner til før de kan dra herfra, det blir fort kjedelig og lite stimulerende. Fra ett år og oppover vil de gå rundt, men det er jo ikke store området de har her.

Se bildehistorien om lille Odin som er i isolat på grunn av RS-virus 

Må avlede de minste for å komme i mål

De minste barna kan vi heller ikke forklare hvorfor de er isolert, og hvorfor de må ha behandling. Da må vi ofte avlede for å komme i mål. Man må bruke fantasien, og man lærer seg ulike teknikker. Under en inhalasjon kan det hjelpe at barnet får se en liten film på foreldrenes mobil.

Under smertefulle prosedyrer, som en blodprøve er, kan noen for eksempel blåse såpebobler. De aller minste får sukkervann når vi tar blodprøver.

Vi vil helst ikke bruke tvang på barn. Men av og til må vi; holde en arm, for eksempel.

Se hvor mange barn som var i isolat på infeksjonsposten i løpet av 2017: