– Vi skal ikke utøve mer tvang enn absolutt nødvendig

Som sykepleier må jeg være veldig klar over hvilke konsekvenser tvangstiltak har for pasienten, spesielt personer som blir satt bak en låst dør, isolert inne på et rom. Man bør avslutte isoleringen straks det ikke lenger er akutt fare for liv og helse. Isolering skal aldri brukes preventivt.

Jeg har sittet i flere ettersamtaler hvor pasienter forteller at de synes isolering er ubehagelig.

Jeg jobber på akuttmottak på Sandviken sykehus, som er en psykiatrisk klinikk i Helse Bergen. Mottaket dekker hele bergensområdet og omegn til og med Voss. Vi har cirka 2500 innleggelser årlig. Pasientene er fra 18 år og oppover. Mottaket har 20 sengeplasser fordelt på to avdelinger.

Pasientene har ulike behov når de kommer til oss på mottaket. Sykdomsbildet kan være dype depresjoner, akutte psykoser og manier. Det varierer hva de krever og hva de ønsker. Vi må tilpasse oss de behovene de har.

Tvangstiltak

På Sandviken benyttes både skjerming og isolering. Dette er to forskjellige tvangstiltak som begge er forankret i psykisk helsevernloven. Grensen mellom de to metodene kan være vanskelig å se. Det krever trening.

Dersom en pasient har vært truende og blir vurdert å være til fare for andre pasienter, så kan han skjermes på rom. Dette betyr imidlertid ikke at man har mulighet til å låse døren, altså forhindre at pasienten forlater rommet. Gjør man det, er det snakk om isolering, et tiltak som ikke kan brukes preventivt.

Isolering skal kun benyttes ved akutt fare for liv og helse, eksempelvis ved å ha forsøkt å gå fysisk til angrep på medpasienter eller personalet. Man bør imidlertid alltid stille seg spørsmålet om lempeligere midler kunne vært brukt for å avverge situasjonen.

Derfor er det en del av vedtaket at vi skal protokollføre alle andre midler som er forsøkt før man har iverksatt et tvangstiltak.

Fysiske tvangsmidler

Mekaniske tvangsmidler, som for eksempel bruk av beltelegging, skal i likhet med isolering kun brukes i akutte nødssituasjoner. Beltene fester pasientens armer inn til et belte på magen og beina festes sammen for å minimere bevegelsesspennet. Disse beltene kan også festes til en seng.

Når det brukes belter, skal pasienten sees til hele tiden. Bruk av tvangsmidler skal imidlertid uansett være så kortvarig som overhodet mulig og iverksettes så skånsomt som mulig for pasienten.

Det er faglig ansvarlig som har det øverste ansvaret for alle tvangsvedtak på pasienten. Alle tvangstiltakene vi gjør, protokollføres og begrunnes. De etterprøves av en «kontrollkommisjon» på sykehuset. Men tvangsmedisinering er det fylkeslegen som etterprøver. Det er min plikt som sykepleier å informere alle pasientene slik at de forstår regelverket og begrunnelsen i vedtaket.

Må vise omsorg

Når pasientene er hos oss, er det avgjørende for oss å gi dem den hjelpen vi mener de trenger. Spesielt pasienter som er innlagt mot sin vilje. Dette er utfordrende da pasientene i utgangspunktet er uenige med oss i hvilken omsorg de har behov for. Selv om vi gjør faglige vurderinger, skal vi imidlertid være forsiktige med å tenke at vi alltid vet best.

Skjerming kan også fungere som en positiv behandlingsmetode for noen pasienter. Psykotiske pasienter trenger mindre stimuli, og et begrenset område å bevege seg på kan være bra. Det kan være med på å hjelpe pasienten med å gjenvinne kontroll. Vi forsøker å bruke skjerming til å komme i en relasjon og dermed bli bedre kjent med pasienten.

Vold og trusler

Vi gjør mye grensesetting som ofte utløser trusler, frustrasjon og aggresjon. Personlig har jeg aldri blitt alvorlig skadet, men har vært i situasjoner hvor pasienten har blitt beltelagt og isolert kortvarig på grunn av angrep rettet mot meg. I slike situasjoner kan jeg føle på frykt og redsel.

Vi har «utblåsning» med kolleger etter vanskelige situasjoner. Dette er med på å dempe eget inntrykk av hendelsen. I en strukturert gjennomgang etterpå vurderer vi også hva vi kunne ha gjort bedre.

Det absolutt viktigste for oss er å unngå å måtte gripe inn. Vi jobber systematisk med metoder for å forebygge aggresjon og tilnærming til våre pasienter på måter vi føler er så skånsomme som overhodet mulig.

Samtale med pasienten etter kritiske situasjoner er viktig. Her snakker vi åpent og uten at noe karakteriseres som rett eller galt. Pasienten forteller sin historie om opplevelsen. Hvis dette skjer igjen, hva gjør vi da? Vil pasienten heller være i fred? Disse samtalene er veldig lærerike.

Behandlingen fungerer

Noen pasienter skrives ut dagen etter at de kom til oss. Vi har som mål å gi pasienten et behandlingstilbud og oppfølgingsplan innen en uke. Pasienten kan flyttes til andre avdelinger på sykehuset, eller at vi overfører til de ulike DPS (distrikt psykiatrisk senter) rundt Bergen.

Det er utrolig kjekt å se når pasienten blir bedre. Pasientene er som regel veldig kort hos oss, men jeg har møtt de ute på sykehusområde og ved andre avdelinger, noe som er veldig hyggelig. Det viser at behandlingen fungerer. I ekstreme tilfeller har jeg vært borti pasienter som den ene dagen har truet meg på livet og dagen etter takker for hjelpen jeg har gitt de.