– De kaller det skjerming, men noen pasienter kommer ikke ut på mange uker

Anne-Grethe Terjesen bekrefter at skjerming er et diffust begrep. Også for pårørende, slik hun selv er.

– Vi sliter med at det ikke er et tydelig skille på isolat og skjerming i psykiatrien, sier Terjesen, som er nestleder i Pårørendealliansen.

Skjerming skilles i loven fra isolat ved at det ikke er en låst dør mellom pasienten og personalet. Tvang skal bare brukes for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre eller inventar.

Et av tvangsmidlene er «kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede».

– Ender på rom som i praksis blir et isolat

Hvordan man skjermer, varierer, både mellom sykehusene og mellom avdelinger, påpeker Terjesen.

– Ikke alle har egnede skjermingsenheter. Ofte ender pasientene på et rom som i praksis blir et isolat. De får bare være på rommet.

– Med låst eller lukket dør?

– Ofte lukket. Men pasienten får ikke bevege seg ut av rommet. Under skjerming bør de ha tilgang på et annet rom enn der de sover. De bør kunne komme ut og få frisk luft, og ha mulighet til blant annet å ta en røyk, mener hun.

– Skjerming er psykiatriens intensivbehandling

– Å bruke isolat i psykisk helsevern er ikke så vanlig. Vi bruker skjerming, sier spesialsykepleier Espen Gade Rolland.

Han er koordinator i Sentralt fagforum i Sykepleierforbundet med psykisk helse og rus som ansvarsområde.

– Skjermingen skal være faglig forsvarlig og omsorgsfull. Den skal oppleves som human.

Skjerming er som psykiatriens intensivbehandling, påpeker han.

– Men det er ikke helt omforent hva skjerming er. Hvordan de gjør det i Østfold, er kanskje noe helt annet enn slik de skjermer i Troms. Det avhenger av både fysisk utforming og kompetanse. Metoden er omdiskutert både klinisk og ikke minst helsepolitisk.

(Saken fortsetter under bildet.)

I sin første jobb som sykepleier lærte Rolland at det skal være en til en under skjerming: en pasient og en pleier.

– Men noen steder er det felles skjerming, der flere pasienter og flere ansatte er i samme rom.

Trygghet for noen, tankekaos for andre

– Hvordan oppleves skjerming, tror du?

– Veldig forskjellig. Noen føler trygghet og nærvær. Andre forteller om økt angst, tankekaos, klaustrofobi og selvmordstanker. Opplevelsen av tvang er sterk, og det må vi ta på alvor. Som sykepleiere utøver vi stor makt. Altfor ofte handler vi som vi alltid har gjort.

– Tidsaspektet er vesentlig?

– Ja, det skal jo være så kort som mulig. Under skjerming må man spole tilbake og se hva som var intensjonen. Hvis ikke resultatet blir som tenkt, hvorfor prøver man ikke heller noe annet? Poenget med skjerming er jo å ivareta og beskytte pasienten, sier Espen Gade Rolland.

Melder om iskalde rom og utrivelige lokaler

Også sivilombudsmannen har uttrykt sin bekymring for dette. Som i Stavanger, der «pasienter utsettes for inngripende skjerming fra medpasienter» på psykiatriske døgnposter.

Og flere kontrollkommisjonene i psykisk helsevern er kritisk til de fysiske forholdene ved institusjonene. Det kommer frem i Helsedirektoratets rapport Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2016. Rapporten kom i mai i 2018.

Der viser kommisjonene blant annet til:

• Iskalde rom
• Lite trivelige lokaler
• Mangelfull lydisolering av skjermingsenhetene
• Innsyn fra gateplan til inntaksområdet
• Alarmer som vekker alle pasienter
• Pasientene er for lite ute fordi det ikke finnes tilgjengelige «grøntområder»

Forholdene virker direkte inn på tvangsbruken og hvordan pasientene blir ivaretatt, skriver en av kommisjonene.

Kvier seg for å komme på besøk

Anne-Grethe Terjesen i Pårørendealliansen er glad for at myndighetene tar tak i dette.

– Lokalene er ofte trange. Det er ille å se at en som er veldig syk, har sånne forhold. Det er jo viktig å ha det ordentlig rundt seg når man er dårlig. Jeg tror mange kvier seg for å komme på besøk.

– Hvorfor?

– Det er lite trivelig. Du må gjerne gjennom hele avdelingen for å komme dit, og det er ikke tilrettelagt for besøk. Du føler du er til bry. Det mangler oppholdsrom, kanskje av sikkerhetshensyn, men det er bare trist. Det gjør noe med deg.

Alene i et trist rom

Terjesen forteller om gardiner som ikke kan trekkes opp, fordi mekanismen ikke virker. Dermed er rommet mørkt hele døgnet.

– Jeg tror pasientene som er på skjerming, får lite besøk. De er nok veldig alene i et trist rom.

Hun tror ikke det handler om ressurser:

– Det er lite som skal til for at det blir bedre: Male litt. Sørge for at vinduet ikke lekker. Skaffe litt bedre møbler.

– Kan være bra for å roe seg

Anne-Grethe Terjesen er ikke mot skjerming som prinsipp:

– Et par døgn for å roe seg kan være all right for alle parter. Noen skjermingsenheter er bra, men de er i fåtall, mener hun.

– De kaller det skjerming, men noen pasienter kommer ikke ut på mange dager, eller mange uker. Det er ikke lett å bli frisk når du konstant har pleiere enten inne på rommet eller ved døren på utsiden. Jeg har sett noen være skjermet i sju–åtte måneder. De kan bare gå ut i gangen.

Reglene for røyking kan variere på samme sykehus:

– På en avdeling fikk ikke pasientene lov å røyke på tolv dager, på en annen fikk de røyke hele tiden.

– Dårlig idé å ha belteseng i oppholdsrommet

Å ha belteseng på oppholdsrommet, slik Terjesen har observert, syns hun er en dårlig idé:

– Når du er innlagt og ser den ved siden av deg – alle burde forstå at den ikke skulle vært der.

Anne-Grethe Terjesen ønsker at sykepleierne og andre blir mer bevisste:

– Jeg er usikker på om de forstår hva skjerming over tid gjør med pasientene og de rundt dem. Pasientene bør fortest mulig komme ut av skjermingsenhetene, sier hun.