Anestesisykepleieren: – Pasientene kommer til oss og gir fra seg kontrollen over egen kropp

Varsomt løfter Thomas Pettersen opp pasientens øyelokk. Pupillene er stive og øyeeplene matte. Fra venstre øyekrok triller en tåre.

En kikkhullsoperasjon er nesten over på Sykehuset Telemark.

– Han har litt væske i øyet fordi kroppen er tippet med bena opp og hodet ned. Da renner det lettere tårer og snørr. Han gråter ikke fordi han har vondt, men pasienter i narkose kan gråte hvis de har smerter, sier Thomas Pettersen.

Kontrollerer i sirkel

Han legger øyelokket ned igjen og teiper det så øyet ikke skal tørke ut. Lar blikket gå i en sirkel fra sprøytepumpen bak pasientens venstre hode, nedover slangen der smertestillende uten motstand drypper inn i den perifere venekanylen, videre til tuben i pasientens luftveier, fortsetter til høyre hånd og den andre venekanylen, over til ventilatoren og skopet. Det angir hvor godt oksygenert, ventilert og smertelindret pasienten er. Alle verdier tilsier at pasienten ligger i dyp, smerteløs søvn.

Et stort ansvar

Mens pasienten blir operert, opprettholder anestesisykepleieren hans basale livsfunksjoner.

– Pasientene kommer til oss og gir fra seg kontrollen over egen kropp. Overraskende mange vet ikke at de vil slutte å puste.

Thomas Pettersen tenker ikke på det hele tiden, men det slår ham iblant: Hvis ikke han gjør jobben sin, kan det få forferdelige konsekvenser.

Tanken dukker særlig opp i møte med barn.

– Når foreldre gir fra seg en ettåring til meg, skjønner jeg at det jeg driver med, er et privilegium og et stort ansvar.

Bruker hendene

Maskinene rundt ham måler og regner ut hvor mye oksygen pasienten får, om det når helt ut i de ytterste fingre og tær, om blodtrykket stiger eller synker. Går en verdi opp, må han finne ut hvorfor og kanskje korrigere. Går en annen ned, må han finne ut av det.

Men maskinene forteller ikke alt. Derfor bruker Pettersen hendene. Bøyer seg ned, legger hånden på pannen, kinnene, kjenner at huden er tørr og varm. Tar på ny bort teipen over øynene og kontrollerer pupillene for å se hvor godt opiatene virker.

– Er det greit, Thomas, at vi øker trykket til 16?

En robot med fire armer henger over pasienten. Buken er fylt med gass for å gi kirurgen bedre oversikt. Robotarmene skjærer i en kreftsyk prostata. Kirurgen styrer dem fra et hjørne av rommet.

– Øk, dere, sier Pettersen.

Når gassen spenner ut buken enda mer, blir lungene presset sammen og han må avpasse ventileringen.

Alt han gjør, er en balansegang for å holde pasienten stabil.

Fra rutine til liv og død

– For meg er basis i sykepleien å hjelpe pasienten til å ta vare på seg selv, sier han.

– På forskjellige nivåer. Her inne går vi så langt at vi overtar funksjoner.

Han gir anestesi til ettåringer og eldre, under rutineinngrep til øyeblikkelig hjelp hvor noen er i ferd med å dø eller også dør på bordet. Han hjelper til på post med å legge kanyler i trøblete årer. Det er action og omsorg, også når han står i akuttmottaket og tar imot traumer.

– Det kan være ganske voldsomt å bli møtt av femten mennesker, få tøyet revet av og nåler inn i kroppen. Da er det å roe viktig. Min plass er ved hodet. Jeg prøver å få blikkontakt, se pasienten inn i øynene og si: Hei, jeg heter Thomas, og jeg skal passe på deg.

Trygghet på ti minutter

– Når er du mest sykepleier?

– Når pasienten er våken, da kommuniserer jeg med ord. Den pasientopplevde anestesisykepleien handler om å skape trygghet på ti minutter.

Det hender han holder i hånden og stryker over pannen.

– Da tenker jeg etterpå: Nå har jeg vært sykepleier, sier han og ler litt.

– Selv om jeg er like mye sykepleier når jeg skrur på ventilatoren.

– Hva har du mest bruk for fra grunnutdanningen?

– Ikke lett å si, det må jeg ærlig innrømme. Men hovedoppgaven vi skrev, om hvordan sette pasienten i best mulig stand til å ta vare på seg selv, har fulgt meg hele veien. Jeg jobber for å minimere det som kan forhindre at pasienten blir frisk. Det handler om tekniske ting, som å legge kanyler for å smertelindre. Og å ha hender som ikke er røffe og hardhendte.

– Hva er dine viktigste verktøy?

– Hjernen min. Den bruker jeg i møte med pasienten og til å følge med på apparatene som hjelper meg med å utføre sykepleie. Den rommer det jeg vet om sykepleie og pasientens behov. Apparatene er viktige, men verdiløse hvis jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det de forteller meg.