Er sykepleie et grensetilfelle?

DIFFUST: Holisme har mange sympatiske trekk og utslag. Men som grensemarkør fungerer det dessverre dårlig, skriver Sykepleiens redaktør Barth Tholens.

Sykepleiere vil helst «bare» være sykepleiere, men får det ikke alltid helt til.

Hva skal en sykepleier egentlig kunne? Og hva skal hun eller han gjøre – og ikke gjøre? En skulle tro svaret var enkelt.

En 70 år lang historie som autorisert profesjon, og en akademisk utdanning til bachelorgrad med mulighet for et masterløp, må jo ha avleiret seg i en tydelig bevissthet rundt fagets grenser, sykepleiens egentlige kjerne. Men det viste seg å være mye vanskeligere enn som så. 

Himmel og jord

Da jeg i 2004 ble redaktør for sykepleiernes eget tidsskrift, var jeg ivrig etter å forstå hvem jeg hadde med å gjøre. Men når jeg spurte tilfeldige sykepleiere om hva de gjorde, helt konkret, fikk jeg ofte lange, men diffuse svar. På den ene siden virket det som om de holdt på med nær sagt alt mellom himmel og jord. Men samtidig ville de også fremstå som høykompetente superspesialister som er de som forhindrer at alt går galt i helsetjenesten.

Sykepleiernes bidrag til kvaliteten i helsetjenesten skulle altså være uten sidestykke. Men de samme menneskene klaget gjerne over alt det viktige i sykepleiergjerningen de aldri fikk tid til, fordi de i en travel hverdag måtte ta seg av en haug med trivielle oppgaver.

Ikke bastant

Jeg har nå gradvis vennet meg til at kjernen i faget ikke kan fanges med få ord. Riktignok kan jeg fortsatt forundre meg over at leger så sjelden er i tvil om hva som er deres kjerneoppgaver, mens sykepleiere åpenbart sliter med å formulere hvor deres ansvar begynner og særlig hvor det slutter.

Men etter hvert har jeg også begynt å sette pris på at sykepleiere ikke er så skråsikre og bastante. Denne stadige søken etter essensen i egen innsats til pasientens beste trenger slett ikke å være noen ulempe. Det er kanskje til og med en styrke.

Profesjonen bygger åpenbart på et holistisk og altruistisk grunnsyn, der en ønsker å se hele mennesket fremfor bare en kroppsdel, én bestemt diagnose eller én akutt tilstand. Det er en holdning andre yrkesgrupper kunne lære noe av.

Grensemarkør

Holisme har mange sympatiske trekk. Men som grensemarkør fungerer det dessverre dårlig. Når alt henger sammen med alt, og det er hele mennesket sykepleieren skal møte, er det ikke lett å vite hva en skal velge bort.

Her får sykepleierne dessuten lite hjelp fra sine arbeidsgivere. Ledere i helsetjenesten krever som en selvfølge at sykepleiere skal foreta mange valg i sitt daglige arbeid. Men de gir dem sjelden det verktøyet de trenger for å kunne si nei til oppgaver de definitivt ikke skulle hatt. Hadde arbeidsgiverne ment alvor når de snakker om sykepleiernes unike kompetanse, hadde de gitt jobben med å vaske doen og smøre brødskiver til andre med kortere utdanning.

Den samme passive holdningen er det også grunn til å mistenke myndighetene for å ha. Norge vil jo gjerne fremstå som verdensmester i likestilling, men myndighetene har ikke løftet en finger for virkelig å få bukt med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet her i landet. Kanskje Bent Høie & co. i sitt stille sinn takker Gud for at ansvaret for pleie av pasientene i helsetjenesten i hovedsak er overlatt til kvinner som tradisjonelt har hatt en tendens til å sette pasientens interesser over sine egne? Alternativet ville blitt både dyrere og mindre velvillig.

Bare sykepleiere

Sykepleiere vil gjerne «bare» være sykepleiere. Men det finnes krefter som vil at de skal overta noen av legens tradisjonelle oppgaver, slik at legene får mest mulig tid til det som er viktigst. Det er fristende for ambisiøse sykepleiere, men det åpner også for et enda større gap i den andre enden: For hvem skal da ta seg av de oppgavene som sykepleierne ikke burde bruke tid på? Mens noen kanskje drømmer om lege-aktige oppgaver, forsvinner nemlig stadig flere støttepersoner som sykepleierne tidligere kunne sette sin lit til for å få fikset praktiske gjøremål.

Redningsplanke

Det kan bli mye frustrasjon av sånt. Men det er ikke en desillusjonert utgave om en klagende yrkesgruppe Sykepleien ønsker å presentere når vi i disse dager utgir et stort tema under tittelen «Hva er egentlig sykepleie?». Vi håper tvert om at temaet kan bli et bidrag til en viktig diskusjon om å gjøre yrket mer «spisset», tydelig og definert.

De siste årene har arbeidet med å utvikle ny sykepleieteori ligget litt brakk. Det er leit, for det haster for sykepleiere å finne sin egen plass i en helsetjeneste i endring. Kanskje får de nå en tiltrengt redningsplanke fra det såkalte Blankholm-utvalget, som har sett på prioriteringer i kommunehelsetjenesten. Som Sykepleiens undersøkelse viser i denne utgaven, er det nettopp sykepleiere i eldreomsorgen og hjemmetjenesten som sliter mest med å finne sin helt unike plass. Utvalget, som ledes av sykepleieren Aud Blankholm, slår i sin første utredning fast at helsepersonell selv er viktige prioriteringsaktører og at kriteriene for prioritering mellom ulike pasientbehov bør «tydeliggjøres i regelverk som regulerer helsepersonellets rettigheter og plikter».

Kommer dette regelverket på plass, får sykepleierne en gyllen anledning til å rykke opp fra å være helsetjenestens vaktmestere til å bli portvoktere og nøkkelbærere. Da kan det bli lettere å gjøre om sykepleie til ren valuta.