– Som pårørende er man ikke forpliktet til å gjøre noe som helst

Gammel dame på pleiehjem sitter på sengen med rullator foran. Rutete pledd.
PÅ BESØK: Ansvarsfordelingen bør være tydelig mellom pårørende og helsepersonell. I utgangspunktet er det ingen ting de pårørende forplikter seg til. Hva samvittigheten sier, er en annen ting. 

Kjøring til sykehus, fotpleie, lufteturer, hjelp til vasking og toalettbesøk … Loven er på din side hvis du er pårørende og velger å ikke bidra. Pasient- og brukerombudet i Buskerud mener det bør være helt tydelig i kontakt med pårørende. 

– Som pårørende til en voksen over 18 år er man juridisk sett ikke forpliktet til å gjøre noe som helst, forteller pasient- og brukerombud i Buskerud, Anne-Lene Egeland Arnesen.

Dette mener hun bør være helt klart for alle som jobber med helse og omsorg. Utgangspunktet for alle bidrag fra pårørende må være at de er frivillige. Pasientombudet fremhever gjerne det lovmessige rundt pårørendes bidrag – i forrige uke også under konferansen Framtidens eldreomsorg i Oslo. 

– Det er for eksempel sykehuset som skal sørge for ledsagere når det trengs, sier Arnesen, og forteller om avtaler som i ulik grad får den pårørende til å føle seg forpliktet til å hjelpe.

Noen er stilltiende, andre er skriftlige og helt konkrete.

Hun har også eksempler på pårørende som gjør helt vanlige oppgaver på sykehjem, pårørende som fungerer som tolker og pårørende som blir bedt om å sende klage fordi de ansatte ikke tør å melde fra om avvik.

Arnesen er ikke i tvil om at mange blir utnyttet.

– Hos noen av de ansatte skyldes det kanskje uvitenhet, mens andre bare lar det skje. Problemet er når helsepersonell drar det moralske ansvaret vi føler for våre egne, over til å bli en lovmessig sannhet.

Utnytting

Pårørendealliansens Anita Vatland mener man fort kan komme inn i en ond sirkel.

– Det drives en rovdrift på en del pårørende, og kommunene underkommuniserer nok også mye av det de kan hjelpe til med.

Pårørendealliansens kommunemåling fra i sommer viste at 7 av 10 følte seg utnyttet av kommunen, eller følte at de ikke ble hørt, når de ba om hjelp til egne behov som pårørende. 8 av 10 fant ikke den informasjonen de skulle ha, og 6 av 10 følte at de ikke ble verdsatt for jobben de gjorde.

Alliansen anslår pårørendeinnsatsen i Norge i dag til å tilsvare 100 000 årsverk.

– Å miste dem som samarbeidspartnere vil gjøre presset på ansatte i helsetjenestene enda større, sier Vatland.

Hun er opptatt av at alle er på samme lag, og at samarbeidet med nokså enkle grep kan bli bedre.

– Det hadde lettet jobben for de pårørende hvis systemet for tilbakemeldinger var bedre, og hvis man hadde kunne forholde seg til én person som hovedkontakt. Bedre nettsider hos kommunen hadde også hjulpet. Kanskje også mer bruk av digitale løsninger som gir bedre oversikt over forholdene rundt pasienten.

[ Artikkelen fortsetter under]

Avtale

Pårørendealliansen og Pasient- og brukerombudet i Buskerud er enige om at ansvarsfordelingen bør bli tydeligere.

– Det jeg savner fra helsepersonell, er en avklaring rundt hva den pårørende kan tenke seg å bidra med. Man bør ta en runde der man blir enige om hva det er, og hvor mye det er. Det behøver ikke være så formelt, kanskje skal man bare notere noen punkter. Husk at det er frivillig. Det blir jo uansett også journalført, sier Anne-Lene Egeland Arnesen.   

Hun er også klar på at det må settes faglige grenser. Pårørende skal ikke ta oppgaver som faller inn under de ansattes fagfelt, sier hun.

– Ting som er hyggelige å gjøre sammen, kan derimot fungere bra. For eksempel det å ta en tur til fotpleie eller frisør. Mange føler naturlig nok en moralsk forpliktelse og bidrar mye. Men så kan man også justere avtalen hvis man ser at det blir i meste laget.

– Hva skjer hvis vi alle nekter å bruke tid på de gamle fordi vi ikke er forpliktet til det?

– Da vil systemet bryte helt sammen, slår Arnesen fast.

– Det jeg etterlyser, er at man behandler dette riktig lovmessig sett, og at man behandler de pårørende med ydmykhet og respekt og legger til rette for at de kan gjøre den jobben de ønsker.

Les også:

– Møt pårørende med en gang det er gjort en feil

Lyst kledd middelaldrende mann sitter og ser ut av vindu. Hvitt lys.
TILGIVELSE? Å beklage er en del av jobben. Det gir også de pårørende en mulighet til å tilgi, sier Bård Fossli Jensen.

Du er usikker på hva som skjedde, men vet at det skadet pasienten. Snakk med de pårørende med en gang, selv om det ikke er gitt hva du skal si, sier Bård Fossli Jensen og byr på noen enkle verktøy.

Det gikk ikke som det skulle. Pasienten ble dårligere, selv om alt lå an til det motsatte. Var det forhold man ikke visste om? Hadde noen rotet med medisinene?

– Selv om bildet er kaotisk etter en alvorlig hendelse, bør vi kontakte pårørende med en gang, sier Bård Fossli Jensen.

Han er spesialist i barnesykdommer og har doktorgrad i pasientkommunikasjon.

– Det som utvikler seg raskest, er følelsene til de pårørende. Jo lenger de venter uten å vite noe, jo mer tenker de, og det er ikke nødvendigvis positive tanker. Selv om vi jobber på spreng med å finne ut hva som har skjedd for å kunne berolige dem, er det fort gjort for dem å tro at vi bruker tiden på å rotte oss sammen og finne unnskyldninger og bortforklaringer til det som har skjedd, sier Fossli Jensen.

På Pasientsikkerhetskonferansen i forrige uke minnet han om at et stort flertall av klagene på behandling, på en eller annen måte handler om kommunikasjon.

Feilmedisinering

– Jeg kjenner

Les også: